La Piedra del Peñol og byen Guatapé, Antioquia, Colombia
La Piedra del Peñol, eller Peñón de Guatapé, er en monolittisk granittblokk formet for 70 millioner år siden, og del av den Antioquiske bartholitt.
La Piedra del Penol. Foto Marianne Zeiner ©
Det er av en dypbergart, formet av magma fra jordens indre. Den har overlevd tidens tann gjennom de mange millionene av år, mens alle mykere bergarter rundt den har erodert vekk. Den rager mellom 200 og 285 meter opp over lanskapet rundt, litt avhengig av i hvilken retning du ser den fra.
Vi hadde hyrt Jonatan til å ta denne turen med oss. Piedra del Peñol og den nærliggende byen Guatapé, er turistmagneter som ligger vel tre timers kjøring fra Medellin. En kan hyre helikopter for å fly rundt klippen. Eller en kan gå de 700 trappetrinnene opp. Trappene er murt inn i en sprekk i klippen, og snor seg opp som gigantiske korssting, eller som en glidelås, sett fra avstand.
Vi valgte å gå. Det ble billigere, selv om vi var tre. Prisen pr person var 90 000 COP, eller omtrent 233 kroner; overkommelig.
På toppen unnet vi oss en is hver,- en underlig variant med skråstilt pinne, som måtte legges i varmt vann før vi kunne spise den. Noe utfordrende å spise, og smakte som store snøkrystaller med sjokoladesmak. Interessant. Helt grei.
Utsikten var selvsagt utmerket der oppefra. Vi kunne se sjøer så langt øyet kunne rekke. Det var litt Finland over det hele.
Klippen ble første gang besteget i 1954, av Luis Villegas, Pedro Ramirez og Ramon Diaz. De brukte fem dager. Vi måtte stoppe et par ganger på turen opp vi også, toppen av klippen ligger 2100 meter over havet, men vi brukte vel ikke mer enn 30 min kanskje, takket være trappene. Med pauser.
Det var Villegas som gjorde det sjakktrekk å kjøpe klippen, og bygge trappene. Han var også tidlig ute med å ta seg betalt for å la folk gå opp. Familien står fortsatt som eiere av den, og tjener nok til saltet i grøten på det.
På selve klippen har noen tagget en stor G og en I. Underlig greie. Ser ut som deler er borte. Det viser det seg at det aldri ble mer enn en G. Og bare en halv U.
Byene Guatapé og El Peñol, kranglet lenge om eierskapet til klippen, til Guatapé bestemte seg for å avgjøre striden ved rett og slett å male Guatapé på den. Dette fant selvsagt El Peñol ut av, og satte en stopper for det prosjektet. Senere har byen El Peñol blitt lagt under vann; så det er vel ikke nødvendig lenger for Guatapé å markere sitt revir mot den naboen.
Fargerikdom i Guatapé. Foto: Marianne Zeiner ©
I 1970 ble det besluttet å bygge dam for å forbedre strømforsyningen til Medellin-regionen. Dette medførte at El Peñol, og også deler av Guatapé ble oversvømt. Guatapé ble flyttet et par kilometer.
Vi tråklet oss sakte ned det samme antall trinn som vi før hadde gått opp, kastet et blikk på jomfru Marias skrin halvveis nede, og gledet oss til det vannet vi skulle drikke nede på bakken. - Før Jonatan skulle kjøre oss ned, de vel to kilometrene ned til Guatapé, for også å få tatt dette fenomenet av en by i øyesyn.
Navnet Guatapé kommer fra quechua og betyr noe med nærhet til av vann og stein. Byen er malt i de utroligste farger. Brostensgatene er ikke for biler. Byen må studeres langsomt, og til fots. Fargene er en ting, men her finnes også store maleri, graffiti om en vil, som forteller historier.
Noen hus har påmalt eierens yrke, mange har blomster og trær av ulikt slag, atter andre symboler en må være lokalkjent for å forstå. Fargene overgikk hverandre i intensitet, så vi utgjorde en fin kontrast Sanna, Pedro og jeg, i våre nokså fargeløse klær. Og selv den lokale paraplygaten bleknet mot husene!
Turen ble avsluttet på restaurant, med utsikt mot vannene, fra en av de mange balkonger husene her har.
Vi kunne jo ikke velge annet enn lokal fisk. Trucha; en laksefisk. Med flatklemt platanos - banan - og potetmos, med litt sitron, og hvitløk i tillegg.