Colombiansk Arabica

En av de tingene jeg var bestemt på å gjøre i Colombia, var å besøke en kaffeplantasje. Såpass avhengig av kaffe som jeg er, var ikke det engang noe å diskutere.

Vi meldte oss som alle andre på en organisert tur. Vårt opplegg gikk til Finca la Arrinconada. Med henting. En liten avtomovil sedan en color: gris, skulle komme fikk vi vite. En liten grå personbil, det da altså.

Alejandro kom som avtalt og kjørte oss ut av Medellin. Han var ikke av den snakksalige typen, men opplyste oss om at taubanen vi passerte under, var den som gikk opp til Comuna 13, altså var vi på vei vestover. Godt.

Vi hadde takket nei til muligheten for å ri opp til fincaen for 44 000 COP ekstra. Verken Sanna eller jeg er spesielt glad i å ri. Gåturen opp var heller slett ikke spesielt lang eller bratt, og gikk helt fint på egne bein. Vel ankomet ble vi servert egenprodusert limonade; av en frukt fra et tre de hadde podet inn på et annet. Så dette var da to forskjellige frukter fra samme tre blandet, forsto jeg det til. Litt uklart hvilken som var hvilken og hva som var hva. Limonaden var i hvert fall oransjerød på farge, og smakte sitrus.

Vi fikk utdelt hvert vårt par slagstøvler. Så ble vi ble sittende å vente til alle deltakere skulle komme. Mer og mer bekymret over ikke å ha bestilt dette besøket på engelsk. Ikke en sjel her snakket annet enn spansk, og selv om vi nok forstår en del av dette stolte sprog, ville det bli litt kjipt faktisk.

Kaffegjester oppkledd i kaffeplukkerkostyme. Finca la Arrinconada. Foto: Marianne Zeiner ©

Bekymringen forsvant fluksens da gjengen som hadde valgt hest kom opp bakken. Skal vedgå jeg lo litt for meg selv da jeg så hvordan de var blitt kledd ut; med hatt og ponsjo. Jeg priset meg lykkelig for å slippe det der, altså.

Men nei da. Fliret tørket opp da jeg innså at vi alle var tiltenkt å bære sådant kostyme.

Sjelden har jeg vel følt meg mer turist, oppdresset i dette, i tillegg til de store gummistøvlene og matchende rødt silkeskjerf. 🫣 Kronen på verket var å bli påmontert slire til machete, uten machete, og en bøttestor flettet kurv festet rundt magen. Fattig var den trøst at alle så likedan ut. Men i 15 minutter som kaffeplukker, sto jeg nå likevel utkledingen bare godt av.

Gruppen som skulle ha engelsk guiding, besto av foruten Sanna og meg, fire srilankere bosatt i Chicago, et eldre par fra Hongkong og en texaner. Vår guide het Cristian, og var tredje generasjons kaffedyrker på fincaen. En mann som så lyst på livet, og lo like mye som han snakket, noe som gjorde det litt lettere å bære dette kostymet.

Nede blant kaffeplantene ble det arrangert konkurranse: Hvem greier plukke 200 røde kaffebær på 10 minutter?

Ingen. Ikke engang srilankerne, som mente de hadde erfaring. Det var nok en smule utplukket. Den lille skråningen med kaffeplanter innimellom banantrær og kakaobusker, fikk besøk av tilsvarende gjenger som oss hver eneste dag. De vi fant fikk vi skrelle, smake på, og deretter putte i jorden igjen, til nye kaffeplanter. Det tar ca 13 år før de gir avkastning, kunne Cristian fortelle. Til gjengjeld kan de leve i 60 år, og de kan høstes to ganger i året.

Kaffen de produserer her i Colombia er Arabica, som er den mest vanlige. Den andre, Robusta, produseres i Afrika. Planten kommer trolig fra det etiopiske høylandet; fra Kaffaregionen. Derfra spredde den seg til Arabia, Jemen, Indonesia og Java. Fra Java til Amsterdam! og siden til den nye verden på 1700-tallet. Til Surinam og Brasil. Før 1790 hadde den kommet til Colombia. Colombia er i dag den tredje største produsent av kaffe i verden.

Vi fikk heldigvis kle av oss kaffeplukkerkostymet etter seansen nede i skråningen. Prosessen fortsatte i sivil. 😅

Rå kaffebønner har en honningaktig smak. Noe som for meg var høyst uventet. De rå bønnene ristes over varme, og av dette kan det komme tre varianter, litt uklart for meg hvordan. Jeg tror jeg falt ut et øyeblikk der. Men de kan bli naturlige, mørkebrune av farge, honningfargede, litt mer røde, eller vaskede gulhvite. Sistnevnte skal gi en klar og ren smak. ☺️ Utover det skal en kunne kjenne hint av sitrus, sjokolade, frukt og karamell. Søtt og syrlig altså.

Vi ble kalt frem som frivillige en etter en til både knusing av ristede bønner i stor morter, og deretter for å kverne dem til pulver. Så kom den beste delen. Til alt dette var det særdeles viktig å smile hevdet Cristian, noe det ikke var vanskelig å etterkomme. Så mye rart som ble sagt og gjort i løpet av de timene vi var der, er det lenge siden jeg har vært med på.

For kaffeguide Christian på Finca la Arrinconada er kaffesmaking en kunst i det største smilende alvor. Foto: Marianne Zeiner ©

Men altså: den beste delen. Kaffesmaking. Det var heller ikke en så enkel sak som man kanskje kunne tro. Jeg visste jo at det fantes mange typer kaffekokere, men hvor avanserte de kunne være hadde jeg ikke full innsikt i fra før. Den belgiske kaffekokerer minner mest om et hjemmebrentsapparat i miniatyr; den japanske om en vannpipe uten pipe i full størrelse. Godt var det å se at også vanlig fransk presskanne kunne brukes, uten at det skadet smaken vesentlig. Vel og merke om en skylte den i varmvann og rullet vannet i langsomme sirkelbevegelser fem ganger før en hadde i kaffen. 😳

Det vi lærte av denne smakeseansen var dette: Først skal en lukte på kaffen. Deretter skal en ta en slurk som rister liv i de bakerste bitre smaksløkene. Siden en til slurk som aktiverer de midterste, og kjenne at smaken mildnes litt. For til sist å finne de syrlige fremste.

Jeg kommer aldri til å bli en særlig avansert kaffekjenner, men jeg kjente faktisk forskjell på de tre slurkene, hvordan smaken endret seg og ble mildere. Kult! 😎

Lunsj til en fantastisk utsikt over dalen. Maten, en matpakke innpakket i bananblad, som etter det Cristian sa var det kaffeplukkerne spiste mens de jobbet. Det som var inni kunne på syn minne om noe katten hadde dratt inn. Men var relativt godt på smak likevel. Vi greide å identifisere i alle fall fire ingredienser. De to siste kunne vi anta var vegetariske, siden også Sanna hadde fått dem. Alt gikk ned, godt hjulpet av dobbeltfruktjuicen med et hint av sitrus.

En storartet artig og opplevelsesrik dag. ☺️

Takk for dagen. Og en halvkilo arabica rikere!