Comuna 13 Medellin, Colombia
Tuting er obligatorisk, enten lange irriterte tut for stillestående trafikk i mer enn 20 sekund eller korte takk-for-at-du-slapp-meg-frem-tut. Men mest iøynefallende i bydelen i Medellin er den flotte grafittien overalt.
Mest iøynefallende i Medellins Comuna 13 er all graffitien. Foto: Marianne Zeiner ©
Uber-turen gjennom Medellin var en interessant opplevelse. En anseelig mengde biler og mopeder kjempet om plassen på den to til firefelts veien gjennom de sentrale deler av byen. Mopedene hadde sine fordeler selvsagt, og det utnyttet de. Fra alle kanter og gjerne flere i bredden sikk-sakket de seg forbi bilene. Inne i bilen er det heller ikke stille, latinamerikanske stjerner fyller kupeen, og blander seg med andre når en titt som tett blir stående ved siden av andre biler. Temperaturen er behagelige mer enn 20 grader her i Medellin, så vinduene er åpne.
Byen ligger på sett og vis i en gryte, med fjell på alle kanter. Disse fjellene er delvis bebygde. Vi er på vei i vestlig retning. Til den mest berømte bydelen i Medellin, kalt Comuna 13, eller San Javier, (noe ingen bruker). Her bor det rundt 160 000 mennesker. Hvor mange som er innom daglig er høyst uvisst, men definitivt mange.
Gaten går over i trapper og rulletrapper der den blir brattest. Foto: Marianne Zeiner ©
Fjellsiden ble først bosatt illegalt, ved at jordbrukere som rømte fra volden på landsbygda satte opp hus her. De var migranter fra det som kalles “La Violencia”, den ti år lange borgerkrigen i landsdelen Antioquia nordvest i Colombia årene 1948-58. Fler og fler kom og området er gradvis blitt formet til en mer by-lignende struktur, med hus av murstein og sement, tett i tett. Nå dekker bebyggelsen byens vestlige fjellside.
Graden av bratthet kom som en overraskelse. Ubersjåføren sendte oss ut etter å ha stått en evighet i et kryss det kunne se ut som ingen ville forlate, og pekte opp en sidegate. Esta es Comuna trece!
Den startet som en oppoverbakke. Stappfull av mennesker, og tett-i-tett med boder på begge sider, som selger t-skjorter, smykker, hatter og alt annet en ikke behøver, samt mat, sør-amerikansk fastfood, og alt menneskene kan tenke seg å drikke. Dette akkompagnert av latinamerikanske rytmer og neonlys.
Comuna 13 har en voldelig historie. Krigene i bydelen er nå over. Foto: Marianne Zeiner ©
Oppoverbakken gikk etterhvert over i trapper. Sympatisk nok også rulletrapper, da terrenget nærmet seg mer stupbratt enn bare bratt. Små restauranter begynte dukke opp, som utbygg fra fjellsiden. Utsikten formidabel, med byens lys som perlebånd langt der nede som kontrast til Communa 13s fargerike neonlys. Fra diskoteker åpne mot gaten kunne en ane muligheter for både hiphop og breakdance på de romslige gulvene.
Comuna 13 var et av de mest kriminelle områder i Medellin på Pablo Escobars tid 1970 og -80-årene. Narkokartellene rekrutterte ungdom fra de fattige bydelene til sicarios (leiemordere), i tillegg til tilstedeværelsen av geriljagrupper, motstandere av det statlige regimet, som FARC og ELN. Paramilitære CAP kompletterte bildet. Stadige konfrontasjoner mellom disse gjorde det vanskelig å komme levende hjem om en måtte ut en tur på natten. To blodige statlige oppryddingsaksjoner, som inkluderte bruk av automatvåpen, tanks og helikopter, ble utført av politi og militært personell i 2002. Dette avsluttet krigene i bydelen.
Etter det iverksatte ordføreren i Medellin en omfattende investering i blant annet infrastruktur (rulletrapper), en viadukt for folk og motorsykler, kabelbane, samt bibliotek og skoler, barnehage, grønne områder og hjelp til de som var blitt utsatt for vold.
Mest iøynefallende er likevel all graffiti. Store fargerike malerier på alle murvegger, som forteller bydelens historie, sies det. Sorger og gleder kan uttrykkes på mange måter, graffiti og hiphop er like godt som noe annet, ikke evigvarende, men kan deles en tid, og fornyes.
Vi kom oss helt opp, og tok inn over oss den evige vårens bys lys, lyder og farger en stakket stund, før vi sakte tok oss ned, og “hjem” til Poblado med en ny uber.
Medellin, Columbia om kvelden. Foto: Marianne Zeiner ©