Atomturisme i Kiev oblast
En natt for 35 år siden eksploderte en av de fire atomreaktorene ved kjernekraftverket i Tsjernobyl, som den gang lå i den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, i det som kalles Kiev oblast. I dag ligger det i Ukraina, ikke langt fra hovedstaden Kiev.
Jeg er en av dem som etterpå har vært i området to ganger. Den første i 1994, og den neste i 2018.
Opprinnelig publisert på Facebook 27.4.2021
Eksplosjonen var så voldsom at det 500 tonn tunge reaktorlokket ble blåst opp i luften. Store mengder støv inneholdende jod, strontium og cesium ble sluppet ut i atmosfæren, og sprede seg over store områder. Der radioaktivt jod har en relativt kort halveringstid, 8 dager, har Cesium137 lengst, med 30 år. I 2016, etter de foreskrevne 30 år, ble kjernekraftverket og området forsiktig åpnet for det som i ettertid har blitt kalt atomturisme; guidede turer for spesielt interesserte,- må en vel kanskje kunne mene.
Det eneste bildet jeg kunne finne fra min første tur til området rundt Tsjernobyl, var et lysbilde som viste noen mennesker foran en rød minibuss med åpen bakdør. Menneskene på bildet hadde akkurat lastet to store metallkasser inn i bilen, som inneholdt et lager av colaflasker og youghurttabletter, i tillegg til annen nødproviant som flatbrød, akevitt og røkt laks. I kassen fantes også t-skjorter og gensere med logo som skulle brukes som gaver. Colaflaskene og youghurttablettene var mitt ansvarsområde, og jeg forvaltet dem vel. Ved flere tilfeller utrettet jeg rene mirakler med denne umake kombinasjonen. Jeg vil dog ikke anbefale kuren, den virker kun på plager som oppstår på turer av denne art.
Hva jeg husker fra turen er, foruten den stekende heten, mangelen på aircondition og asfalterte veier, fraværet av fungerende fjæring, og de hvite gardinene, er det uendelig flate landskapet. Tidvis dukket lin- og rapsåkre opp som firkantede fargekart i ellers meget ensformig lysebrune omgivelser. Disse åkrene såes oftest i sammenheng med veibelysning; 10-20 stolper avhengig av landsbyens størrelse. De var hjem for et tilsvarende antall storkepar; ikke Maraboustorken, men den hvite slektningen som omtales som et symbol på Hviterussland. Landsbyene besto alle av enetasjes hus som dannet en sammenhengende rekke, der plankegjerdene mellom husene skjulte bakhager med kål og tobakk, gulrøtter, kålrot og rødbeter. Tobakksblader og klesvask hang side om side til tørk på klessnorer mellom hus og uthus. Her hadde ingen sett det nødvendig å koste på verken panel eller maling. Inne i husene viste de stolt frem ikonene, plastblomstene og de tente lys som hadde sin plass øverst i et hjørne av det som fungerte som stue. Der hadde de sannsynligvis vært siden Romanovenes dager, kommunisme eller ikke.
Vognlass med høy ble trukket av esler, ført av en gubbe med stang med gulrot i snøre foran nesen på eselet. Dette trodde jeg bare fantes i tegneserier. Eslene lot seg slett ikke affisere av motorkjøretøy. Det var de som eide veien.
Kvegflokker på fellesbeite kom ruslende hjem til kvelds. De visste hvor de bodde, og stoppet foran sitt hus for å bli sluppet inn til melking. Husfasadene var i motsetning til bakgårdene både panelt og malt i ulike farger. Ved inngangsdørene, som alle hadde tak med pent utskårede møner, sto det benker. Benkene var til bestemødrene, babusjkaene, som i alle landsbyer vi var innom var i klart flertall. Alle landsbyene lå vernesonen rundt kjernekraftverket i Tsjernobyl; de områdene som hadde fått mest radioaktivt avfall etter ulykken ved kraftverket i 1986, og som ble evakuert av myndighetene.
Alle innbyggerene var hva som nå har fått navnet semenjuk eller samosely - selvbosettere. De hadde frivillig vendt tilbake til sin forbudte og radioaktive verden, til tross farene de utsatte seg for. Dette huset bygde min bestefar, jeg har alltid bodd her og vil ikke bo noe annet sted! Rundt 1200 vendte tilbake de første årene etter ulykken, alle eldre mennesker. Jo lengre bort fra kraftverket landsbyen lå, jo flere selvbosettere fantes. I landsbyen Zalissya som ligger innenfor 30 km-sonen, bodde det bare en, den gamle skolelæreren. Nå 23 år senere har naturen gjenerobret Zalissya og skolelæreren har gått ut av tiden.
Fra den første turen kan jeg ikke huske et eneste tre, landskapet var flatt og definitivt treløst i min hukommelse. Nå var det trær overalt. Det er forunderlig å se hvordan landskapet kan endre seg på en mannsalder i fri utfoldelse, og selv om jeg er fryktelig glad i trær, var denne totale endringen nesten litt uhyggelig.
Det første som døde etter kjernekraftulykken i 1986 var skogen av furutrær rett ved kraftverket. Red forest kalles fortsatt området, selv om det i dag er vakker grønn skog der. De røde furutrærne ble skuflet ned og begravd der de hadde stått. Området er fortsatt svært radioaktivt, så en tur i skogen var ikke anbefalt. Men det biologiske mangfoldet er større nå enn før ulykken. Noe som kan tyde på at det menneskelige fotavtrykk utgjør et større trykk på naturen enn radioaktivitet gjør.
De siste fire årene har turismen til de avsperrede områdene rundt kjernekraftverket skutt i været, daglig går det haugevis med minibusser fra Kiev og inn til Tsjernobyl, Prypjat og landsbyene innenfor 30 km-sonen. Atomturismen har oppstått. Det å tjene penger på en slik katastrofe er omdiskutert, og mange av de rammede finner det usmakelig. Men tilbudet fins, og jeg ville gjerne se det.
Selve reaktoren kan også beskues, på noen hundre meters avstand vel å merke, og vi ble oppfordret til å ta bilde av oss selv ved minnesmerket over de som døde etter å ha reddet verden fra en enda verre katastrofe. Etter ulykken ble den ødelagte reaktoren forseglet i en sarkofag av betong.
30 år senere begynte den å slå sprekker. I frykten for at reaktoren inne i sarkofagen skal kollapse og sende ut enda mer radioaktivitet, fant den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling det rådelig å bruke 13,7 milliarder til å finansiere en ny. Dette hadde helt unngått min oppmerksomhet. Den nye stålsarkofagen minnet om en idrettshall på avstand, og var slett ikke hva jeg hadde forventet å se, så jeg registrerte det ikke først. I ettertid har jeg selvsagt lest alt som er å finne om denne. Det er den største bevegelige gjenstand som konstruert noensinne. Den ville kunne dekke hele Nôtre Dame i Paris. Den veier like mye som 3 eiffeltårn. Og viktigst av alt: den skal beskytte oss mot radioaktiv stråling i 100 år.
Turen inkluderte lunsj ved kantinen på kjernekraftverket i Tsjernobyl. På forhånd hadde guiden advart oss mot humøret til damene som drev den, og advart på det sterkeste mot å ta bilder av dem. Det er uklart hva som ville skjedd om vi gjorde det, men behovet for å irritere dem unødig var ikke særlig påtrengende da vi fikk tatt dem i øyesyn. Vi ble instruert i å ta hvert vårt brett og forsyne oss med hvert sitt fat med ferdig opphakket kål i flere farger, suppe med ubestemmelig innhold og farge, og så holde opp et antall fingre for hvor mange chicken Kiev vi ville ha. Risporsjonen bestemte de. De insisterte så på at vi skulle ta med noe jeg antar var dessert, og kunne til slutt velge om vi ville ha rød eller hvit drikke, med et bunnfall jeg håpet var bær. Alt ble servert på små tallerkener, ikke stort større enn tefat, slik at det ble plass på brettet.
For 23 år siden stilte jeg fullstendig uforberedt til den første middagen i dette landet. Det var dekket på langbord, og vårt vertskap sto for maten. Tallerknene var av samme størrelse som de ved kantinen i Tsjernobyl. Noe som forundret meg den gangen. Hva retten var kan jeg ikke erindre, men den smakte såpass greit at jeg spiste opp, i den tro at dette var hele middagen. Den gang ei. Etter hva jeg husker som 10 minutter kom serveringsdamene tilbake og hentet fatet og satte frem et nytt av samme størrelse, med en ny rett. Denne retten var noe mindre spiselig, og jeg kom bare halvveis før damene kom med et nytt fat med mer mat. Siden jeg ikke hadde spist opp, flyttet de bare fatet til side og satte det nye foran meg. Jeg resignerte da de kom med den tiende retten og stabelen med fat med uoppspist mat bare vokste og vokste mellom meg og min sidemann. Jeg hadde smakt på alle rettene, som vekselsvis smakte søtt og salt, men som av utseende ikke samsvarte med hva jeg trodde de skulle smake det ene eller det andre.
Det kan skyldes mangelfull opplæring i å håndtere mangeretters middag i oppveksten, at dette gikk så til de grader galt. Eller det kan skyldes min motvilje mot å skylle det ned med vodka. Vodkaflaskene ble behandlet etter samme prinsipp som maten. De ble ikke tatt ut før de var tomme, og et ekstra press ble lagt på gjestene ved at alle var utstyrt med engangskorker, og at dette var eneste tilgjengelige drikkevare. Det ble jo oppfattet som en fornærmelse, men jeg slapp en hel rekke helsemessige uregelmessigheter ved å avstå fra drikke til maten. I kantinen på Tsjernobyl var det derimot så ingen misbilligende på meg for ikke å spise opp all maten. Og jeg kunne gå fra bordet da det passet meg.
Vi dro videre til Pripyat, byen som ble bygd opp for å huse arbeiderne i Tsjernobyl, en by tilpasset et ungt velutdannet folk, en atomgrad, for atomvitenskapsmenn og arbeidere. Byen hadde en gjennomsnittsalder på 26 år, og i gjennomsnitt ble det født 1000 barn i året i Prypjat. 50 000 mennesker bodde der, den hadde 21 skoler, 27 kafeer, tre svømmebasseng, kultursenter, kino og to sportsstadioner. Et moderne sykehus, dog uten avdeling for stråleskader; politi- og brannstasjon. Kulturpalasset var byens stolthet, med diskotek, forelesningssal og skytebane; et sentrum for byer i Sovjetunionen. En fornøyelsespark var også anlagt, som skulle ha hatt en storslagen åpning 1. mai 1986. Byen ble bygd i 1970, og var bare 16 år gammel da ulykken inntraff.
Vår guide hevdet at rosene var det første som døde i Prypjat. Hun viste til to bilder av området foran kinoen, et med en bugnende rosehage og et fra dagen etter hvor alle rosene var borte. Innbyggerne i byen ble ikke umiddelbart informert om omfanget av ulykken som hadde inntruffet natten til 26. april dette året, og livet fortsatte som før et par dager. Eksplosjonen hadde de nok hørt, og at noe ikke sto helt bra til ble ytterligere klart da fornøyelsesparken åpnet noen timer den 27. april. Det råder noe usikkerhet om dette stemmer, men det er hevdet at så skjedde for å gi innbyggerne adspredelse i påvente av bussene som skulle evakuere dem fra byen. Det ble sagt at det var midlertidig, bare for tre dager, og kun det mest nødvendige ble pakket. Slik skulle det ikke bli. Det skulle gå 30 år før det ble mulig for dem å besøke byen igjen.
Bildene vår guide hadde med seg, viste at et var ikke særlig mange trær i Prypjat for 33 år siden. Nå skjulte skogen byen, trærne var høyere enn 6 etasjers boligblokker. Det som før var brede avenyer, var nå redusert til smale skogstier. Det å befinne seg i en by som hadde hatt 50 000 innbyggere, og ikke kunne se den, var en helt absurd opplevelse. Det plutselig mellom grenene på trærne å oppdage en boligblokk, et sykehus eller et kulturhus, for ikke å snakke om å bli fortalt at denne skogen egentlig er en fotballbane, er vanskelig å fatte, men utrolig fascinerende. Ikke helt som å gjenoppdage Machu Picchu kanskje, men en nærbeslektet følelse vil jeg absolutt påstå.
I nesten tre timer vandret vi rundt i denne skogen i hælene på var guide. Ingen får reise inn uten guide. Noe jeg har forståelse for. Selv turister de siste 3-4 årene har tråkket opp stier på kryss og tvers, hadde vi ingen oppfatning av himmelretninger eller hvor i byen vi kunne tenkes å være i forhold til hvor vi ble sluppet av. Enkelte steder, vår guide kalte det hotspots, økte antallet millisievert (mSv) fra 0,3 til 150. Steder det kunne lønne seg å kjenne til. Sievert er måleenheten for alfa- beta- og gammastråling, elektromagnetisk stråling som oppstår under prosesser i atomkjernen. Vår naturlige interne radioaktivitet er beregnet til 0,25 mSv, doser på 100 er skadelige, dødelig først over 1000.
Den måleenhet de fleste forbinder med Tsjernobyl har betegnelsen bequerel (Bq). Dette er måleenheten for det antall partilker en nukleide, eller et atom, sender ut per sekund. Et menneske på 70 kilo sin naturlige radioaktivitet er beregnet til 4500 Bq. En velkjent radioaktiv kilde i naturen er metallet uran, som normalt sender ut 25 megaBq/kg. En noe mindre kjent kilde, i alle fall for meg, er kaffe, som sender ut 1 kiloBq /kg (hvilket burde tilsi at min naturlige radioaktivitet må være betydelig høyere enn f eks Sjur, som ikke drikker kaffe, men at det ikke er skadelig før jeg drikker 1800 kg kaffe pr døgn, etter mine beregninger).
Den totale mengden av radioaktive stoffer som ble sluppet ut med ulykken i Tsjernobyl hadde en aktivitet på ca tre millioner terraBq (12 nuller). Av disse var 95 000 terraBq cesium, strontium og plutonium; stoffer med lang halveringstid. Store deler av plutoniumet og strontiumet falt ned innenfor den ovenfor omtalte 30 km-sonen, og Cesium137, som er det av stoffene med lengst halveringstid, 30 år, falt ned over Europa fra den såkalte atomskyen. Selv om Cesium nå er halvert, vil det fortsatt gå mange hundre år før Pripyat igjen vil være beboelig for mennesker.
Men: når en art flytter ut gir den som nevnt plass for andre. Det ble sagt i en artikkel jeg leste at det løp villsvinflokker i gatene i Prypjat. Men til den påstanden må jeg dessverre meddele: villsvinene har rømt. Det er for mange romere i skogen.