Bell Rock Lighthouse

Jeg fascineres av havet. Helst det opprørte hav.

Jeg lar meg lett forstyrre av assosiasjoner. Denne er en jeg fikk da jeg leste diktet Nordstjernen av administrator. Jeg deler hans fascinasjon for havet, helst det opprørte hav, må jeg medgi, og med det dets installasjoner for havmenneskenes beskyttelse. Dette er historien om en av dem, The Inchcape lighthouse:

The Sun in the heaven was shining gay,
All things were joyful on that day;
The sea-birds scream’d as they wheel’d round,
And there was joyaunce in their sound.

Slik var det da en robåt tidlig om morgenen 18. august 1807 la til ved svabergene ved Bell Rock. Høyvannet var på vei ut, men det meste av det avlange skjæret sto fortsatt under vann. De værbitte mennene i robåten skjenket seg et glass rom og utbragte et syvfoldig leve for Bell Rock og prosjektet de var hyret inn for å gjennomføre: å bygge et fyrtårn på det nakne, forblåste skjæret som var skjult av havet det meste av døgnet.

Syv er et tall som til stadighet går igjen. Det regnes som hellig eller mystisk, det er et primtall og mangt og meget listes opp som ett eller flere av syv: syv slag, oldtidens syv underverk, syv dødssynder, syv himler, syvarmede lysestaker (en kan nevne i fleng). Og noe jeg ikke hadde viet særlig oppmerksomhet før i dag, den industrielle verdens syv underverk. Disse utmerker seg med fantastisk ingeniørkunst: Hoover Dam, Londons kloakksystem, Panamakanalen, Brooklyn Bridge, The Line, The Ship og ikke minst det som fanget min interesse, Bell Rock Lighthouse.

Bell Rock, eller Inchcape, er et skjær, eller rev, som ligger 18 km utenfor kysten av Angus i Scotland og det huser Bell Rock Lighthouse, som er verdens eldste ”sjøvaskede” fyrtårn. Det ble bygget mellom 1807 og 1810 av Robert Stevenson. Denne kan lett forveksles med Robert Louis Stevenson, en mann hvis far ønsket skulle bli fyringeniør i tråd med familietradisjonen. I stedet ble han rik og berømt for sitt forfatterskap, bøker som Skatten på sjørøverøya og Dr Jekyll and Mr Hyde, som finnes i mangt et dannet hjem med respekt for sine klassikere. Men dette var altså hans farfar ved samme navn (også hans far, onkel og bror samt en rekke andre etterkommere dominerte fyringeniørkunsten, de både planla, tegnet og konstruerte alle de 97 fyrtårnene som ble bygget på skotskekysten i årene 1790-1940).

Det helt spesielle med Inchcape er, som nevnt ovenfor, at det ligger under vann store deler av døgnet. Revet er 435 meter langt og ved høyvann ligger det 3,5-5 meter under havoverflaten, og ligger midt i den sterkt trafikkerte skipsleden inn til Edinburgh.

Without either sign or sound of their shock,
The waves flow’d over the Inchcape Rock;
So little they rose, so little they fell,
They did not move the Inchcape Bell.

Navnet Inchcape kommer av det gæliske Innis Sgeap, som betyr bikubeøya, antakelig grunnet formen som lignet en gammel kurv brukt til å huse bier for et par tusen år siden. Legenden sier at det alternative navnet Bell Rock skriver seg fra 1400-tallet, etter at en abbed fra Arbroath forsøkte å installere en varselsklokke på revet for å advare sjøfolk mot det.

The Abbot of Aberbrothok
Had placed that bell on the Inchcape Rock;
On a buoy in the storm it floated and swung,
And over the waves its warning rung.

Denne klokken ble imidlertid fjernet året etter av en hollandsk pirat kalt Sir Ralph the Rover.

The boat is lower’d, the boatmen row,
And to the Inchcape Rock they go;
Sir Ralph bent over from the boat,
And he cut the bell from the Inchcape Float.

Denne Sir Ralph seilte så videre og plyndret seg rik, for så å sette kursen mot Scotlands kyst. Men det trakk opp til storm og hans infame klokkefjerning på Inchcape skulle få fatale konsekvenser for ham selv.

They hear no sound, the swell is strong,
Though the wind hath fallen they drift along;
Till the vessel strikes with a shivering shock,
“Oh Christ! It is the Inchcape Rock!”

Dette revet var foruten Sir Ralphs, også britiske sjøfolks verste mareritt i århundrer og sendte hvert år flere skip til bunns i Nordsjøen og kostet tusenvis av sjømenn livet. Det ble lansert flere forslag om å bygge et fyr på revet, men alle ble etter tur forkastet, da oppgaven ble sett på som umulig.

Vinteren 1799 sank 70 skip på et eneste stormdøgn. Dette ga ny næring til tanken på et fyrtårn. Robert Stevenson, da 28 år gammel, dro på eget initiativ til Bells Rock, målte opp sandstensrevet og tok prøver av berget. På dette tidspunktet var Stevenson allerede en kjent fyrbygger, sitt første fyrtårn bygget han i en alder av 19 år. Prisen på prosjektet skremte imidlertid komiteen for sikkerhet til sjøs, hele 42 000 pund. Stevenson måtte putte planene sine i skuffen. – For en stund. I 1804 gikk et krigsskip på Bells Rock og forliste med 491 mann om bord.

Sir Ralph the Rover tore his hair,
He curst himself in his despair;
The waves rush in on every side,
The ship is sinking beneath the tide.

Dette vakte et enormt raseri, og to år senere la komiteen for sikkerhet til sjøs pengene på bordet. Stevenson kunne plukke planen sin opp av skuffen og annonsere etter menn til byggeprosjektet, 60 i tallet. Den 18. august 1807 kunne de så hente frem rommen, noe de nok kunne trenge med tanke på hva som lå foran dem. Et skip ble ankret opp ved revet og fungerte som oppholdssted for mennene alle timene mellom de to gangene i døgnet tidevannet blottla revet for noen timer.

Byggingen gikk sakte med sikkert fremover. Dager med storm gjorde det tidvis umulig å bygge videre på fyret, noe som gjorde alle rolige dager viktig å utnytte. Selv søndager, noe som kunne opprøre de mange dypt religiøse, inntil de lot seg overbevise om at dette var en kristen gjerning siden det skulle redde liv.

When the Rock was hid by the surge’s swell,
The Mariners heard the warning Bell;
And then they knew the perilous Rock,
And blest the Abbot of Aberbrothok.

Hver eneste stein ble hogd til med millimeterpresisjon. Rundt 50 steinhuggere jobbet inne på land med de flere tonn tunge sandstein- og granittblokkene. Blokkene ble hugget slik at de fikk et fast grep i nabosteinen og på denne måten ble strukturen låst. Siden ble de fraktet i båt ut til fyret. En jernbane ble anlagt på revet for å frakte dem fra landingsplassen og bort til fundamentet. Et sjømerke av tre ble reist høsten 1807, og inn i det flyttet smeden, for å kunne arbeide uten å være våt på beina hele tiden. Våren 1809 var iskald, med sur blest til langt ut i mai. De daglige roturene og sjøsyken om bord i skipet plaget mange av arbeiderne, og noen ba om å få flytte inn sammen smeden i sjømerket. Det ble trangt, men de slapp unna kvalmen. Etter hvert som fyret vokste, ble det anlagt hengebro mellom det og sjømerket, og tidevannet betydde ikke lenger et avbrekk i jobbingen. I 1810 nådde fyret de planlagte 31 meter, og Stevenson kunne konsentrere seg om oppgaven med lyset. Fyrlyktene brant på hvalolje, men lyste ganske svakt. Han fant det lurt å forsterke dem med reflektorer bak lykten, og slik fikk han lyset 400 ganger kraftigere. I tillegg lot han det rotere og blinke, og for å skjelne det fra alle andre fyrlykter, vekselvis lyse rødt og hvitt.

Fyrlykter som blinket var altså Stevensons oppfinnelse, og med den gjorde han seg fortjent til en gullmedalje fra kongen av Nederland. At det var genialt, er det nok ingen som kan betvile, men hvorfor det var den Nederlandske kong Vilhelm som ga ham den er mer usikkert. Helt sikkert er det at det må ha skjedd etter 1815, siden det nederlandske monarkiet ikke ble etablert før. Så en kan anta at fyrlykter etter Bell Rock også ble innrettet slik (men: alt i 1823 revolusjonerte Augustin Fresnel det hele med sin lysbrytende linse).

Hva en derimot kan anta, er at hollenderne hadde god bruk for fyrlyktene. Fra 1600-tallet drev de, i skarp konkurranse med ”englændere, biscayere, flamlændere og danskere”, hvalfangst nord ved Spitsbergen, og fra 1800 og ut på 1900-tallet i det sydlige Atlanterhav og vest om Kapp Horn inne i Stillehavet (nordmenn kom med fra midten av 1800-tallet, og hadde blant annet en hvalfangststasjon på Syd-Georgia). Hvaloljen var nødvendig for lyset i fyrlyktene. Da fyrene først ble tatt i bruk var det vedfyring som gjaldt, siden kull, så tran som så ble erstattet med olje (så parafin og petroleum, eller gass som noen sverget til, siden elektrisitet, i Norge så sent som etter 2. verdenskrig, og nå: solcelle, bølge eller vindkraft).

Men Bells Rock, gikk på hvalolje. Den beste oljen til slikt bruk sto spermasetthvalen for, den største av tannhvalene, 15-20 meter lange og opptil 20 tonn som fullvoksen. Det var den oljeaktige masse som finnes i hodet på denne hvalen de var ute etter. En masse som var høyst nødvendig for dens flyteevne. Olje til lamper og annet, kom imidlertid fra spekket, og var svært ettertraktet siden den var de reneste av alle naturoljer. I tarmsystemet fantes ambra, også et oljeaktig sekret med en søtlig jordaktig lukt som ble brukt i parfyme. De store tennene var verdifulle grunnet stadig stigende etterspørsel av elfenben. Hvalen ble hardt jaktet på, og var sammen finnhval de to viktigste artene i den norske hvalfangsthistorien, så hardt ble den jaktet på at Nansen gikk ut med en advarsel:

Så litt etter litt rydder de hvalen ut, og de ble alle borte – og vinteren tok igjen sitt lann i uforstyrret eie. (Helt borte ble de dog ikke, men en totalfredning skjedde ikke før 1987).

Fyret ble offisielt tatt i bruk 1. februar 1811, og den eneste ulykken som skjedde etter dette var da det ble beordret slukket under 1. verdenskrig og panserkrysseren Argyll gikk på revet. Mirakuløst nok berget alle 655 om bord. Fyret står fortsatt støtt, 200 år etter det ble satt opp. Dermed slapp de unna Sir Ralph the Rover skjebne, som Robert Southey så romantisk avslutter sin ballade, The Inchcape Rock fra 1802:

But even in his dying fear,
One dreadful sound could the Rover hear;
A sound as if with the Inchcape Bell,
The Devil below was ringing his bell.

Opprinnelig publisert i Facebookgruppen Ars longa, vita brevis desember 2020