Einsemda

Storheia er til å holde seg fast i hva enten tid kommer eller går. Som Venus på himmelen er det.

Den som kan få min tid til å komme hadde vært hos meg og vendt et blad på min kalender. Kalenderbladet hadde blitt hengende igjen i februar; eller når det var,- min kalender er sjelden a jour med tiden; dagene kommer så allikevel og går i den dont vi fyller dem med.

Vinterbestigning av Storheia skjedde i år på palmesøndag. Storheia er til å holde seg fast i hva enten tid kommer eller går. Som Venus på himmelen er det.

Jeg har for meg at det godt kunne hete Einsemda borti der,- innunder Storhei-toppen på østsida. Eller Røynda kanskje. Men nei, det får bli Einsemda. Det er et godt ord. Vinterstid bruker jeg å ta meg ned derfra den vegen. Det er visst vanligere å gå opp der, og å kjøre ned igjen på østsida; men ikke jeg. Og ikke i år heller.

Vi hadde egentlig planlagt det sånn denne palmesøndagen og. Min unge turkompis var dog ikke kjent med alle terrengdetaljene på heiene. Og la i vei godt utenfor kaukhold foran meg til vi hadde kommet helt til foten av kneika på vestsida. Så det ble som det brukte. Vi kleiv opp fra vest og steg ned igjen mot øst. Rangsøles, heter vel det. Opp kneika ble han straks vekk igjen, min kompis og mitt avkom. Det blir vanligvis litt damp i blåsteren i hvilket lokomotiv som helst opp den kneika der; guten la i vei og kleiv til topps, mens kjentmannen måtte stoppe og opparbeide damptrykk flere ganger opp lia. Slik blir det vel også som det skal når tid går.

Det var helt vindstille på toppen, og blankstilla på fjorden under oss. Palmesøndagen var grå. Det var ingen sikt bortover de blånene med Trollhetta og Sylmassivet og Skarvan og Frohavet som en kan se derfra i klarvær. Men vi så dit vi trengte; inn i oss selv og hverandre det vi formådde. Sammen. Dagen sto igjen etter oss i tid og evighet med den mening vi lot den gi oss. Påskesol var ikke påkrevd.

Einsemda er et godt ord når en kan la det bety fred. Bortover heiene framover fra brattkneika ned fra Storheia er det noen små tjønner, vide myrer og noen snaue rabber bortetter; ellers ingen ting. Jeg har gått der under en høg himmel jeg har hatt for meg selv mang en gang. Den flyktige store følelsen av bare å være til, som bor i freden under den himmelen der, den er sannhet og virkelighet. Den skulle jeg gjerne kunne dele med mine og gi fra meg til verden.

Derfor kanskje disse linjer. Som naturligvis helt håpløst ikke strekker til.