Skata

Publisert første gang 17.03.2010

Det måtte sannelig ha vært seihallet sitt, det ja.

Denne uka er det Vesterålen.

På Langøya ligger det et fjell som heter Skata. Det er tilgjengelig for de fleste alminnelig gangføre som ikke er mer enn måtelig høyderedd. Fra Stokmarknes kan en se det i nordøst, som en regelsmessig pyramide. I dag skein det av snøkvitt i arktisk vårlys der. Det er neppe noe skiturmål; jeg har ikke prøvd. Men på skoføre en god dag er det en stastur for både liv og lemmer. En går opp fra Rise på veien mellom Sortland og Stokmarknes. Kneika opp fra dalen er bratt, og gir gode bevegelser i belgen; en kan gå seg inn i noe myrlendt og kuppelsteinsbunnet småbjørkeskog om en holder for langt inn i dalen. Oppe på ryggen er det en fin kam å gå på. Oppunder mot toppen er det litt luftig mot øst, men ikke så det svimler vesentlig; jeg er ikke uttalt høydesterk. På toppen er det utsyn over hav og øyer i et eventyrrundskue; jeg er i tvil om det i det hele tatt er mulig å se fastland derifra.

Vesterålen er et øyrike en bra bit unna landfast Norge; vesentlig mer snobbete og selvbevisst enn det litt attgløymte Helgeland, men likevel ikke så jålete og internasjonalt og enestående i selvbildet som den mer berømte fogderigrannen Lofoten.

I disse strøk av verden både fanger og eter man kval. Godis. Og boknafesk. Drops. Og sommersei. Snaskens og snadder.

Leia gjennom Vesterålen kommer inn gjennom Raftsundet. Motstrøms skal en ro hardt her; bedre å vente til strømmen snur ved halvflødd eller halvtfalt. Hurtigruta stikker inn i Trollfjorden før den går igjennom, og tar seg naturligvis igjennom det som måtte være av strøm. Kommet gjennom Raftsundet går leia videre på flate og vide fjorden nordetter, til den blir trang og grunn i Risøyrenna, som leder ut på Andfjorden og inn i Troms.

Ei vakker sommernatt jeg gikk hjem fra puben Rødbrygga på Stokmarknes traff jeg en kar på samme hjemtur i Markedsgata. Han var ikke tung i snakketøyet, og spurte straks hva jeg var for en kar og hva slags ærend jeg var ute i. Joda, jeg formidlet nå litt av mitt.

- Har du lyst på sommerseimølja, sa han.

- Javisst, sa jeg. - Bestandig det. Sommer som vinter.

Det var litt utpå natta, det der.

- Javel, mente han. - Da drar vi og fisker da. Så sa han hva han het.

Ja, det gikk jo an. Det var helg og fri neste dag og finvær og lys julimorgen.

- Vi må ha drosje.

Drosje kom det. Heimom til ham etter bruk for vi.

Og av sted til Melbu bar det. I samme stund nesten. Gjessvinn kar, han der.

Vi ble kjørt ned til båthavna og gjorde opp for skyssen. Og så om bord. Og utpå. Kommet et lite femminutt utpå fjorden mente skipperen det var godt me. Vi var altså bare oss to. Båten var godt brukandes og godt spent akter; vi for blankstilla bortetter litt fortere enn vi strengt tatt behøvde.

- Har du hatt hall? Spurte skipperen.

Jeg trodde ikke jeg kunne skryte på meg noe særlig hall, nei; singel aleinamann som jeg stort sett var.

- Fisker vi kveite da? Undret jeg; ikke helt tapt bak ei handvogn sørpå heller.

- Speller ingen rolle! Godt hall høver for all slags fiske. Men drit i det. Jeg har rede på godt hall, jeg, og jeg har nettopp vært der. Hiv ut bruket. Her står seien!

Ja, dæffen du. Den gjorde så, ja. Det måtte sannelig ha vært seihallet sitt, det ja. To kast ut med juksa; ein stamp med fine femkilos inn over ripa; ingen på pilken, men ein på kvar makkangelen oppetter. Veldig djupt var det ikke, men tungt å dra og varmt under trøya.

- Javel. Stopp. Øl nå. Sa skipperen. - Her. Vi kan ikke bli stående i heile formiddag å gjøre opp sei vi ikke makter å ete. Hepp, hepp.

Så lå vi utpå der litt og filosoferte. Kika på Skata og Strøna og Husbykollen og Møysalen, og frøys litt i nattmorrasbrisen med hver vår kortpils. Bare lekkert var det. Jeg minnes ikke sikkert hva det var vi snakket om.

Kommet med drosje tilbake igjen i nesset gikk vi mot full morra. Det gikk en time til før vi hadde fått kokingen fra heimesjyen på plata. Vi huserte såpass mens vi sto og gjorde opp at det ble liv på loftet. Min fremmede venns gamle mor kom ned i morgenkåpe og tøfler, hilste høflig, ristet nesten usynlig på hodet og ga seg med i oppgjøringen. Kjæresten til skipperen, muligens hun med det himmelske seihallet, kom også til et eller annet steds fra før poteten var ferdigkokt.

Det lå et lite lass med seifilet igjen på benken der etter den festen.

Frydefullt og andektig åt vi fersk sei, lever, nypotet og flatbrød mens verdensfreden rådde omkring oss.

Noe senere tok ferskfesksaligheten meg. Og langt senere på dagen besteg jeg kanskje Hallartinden; og aleinamainnssorg og skallebank forgikk meg nok for visst.