Tranøynatt

Av det nordlandske lys

Det er et annet sted; et sted i nord som heter Tranøy. Stedet er et titalls hus ved en poll; og ingen skjærgård i fjorden utafor der. Vestfjorden dundrer det den vil innpå bergene framom, men besinner seg vel oftest. Her vandret vissnok en gang den unge Knut Pedersen over bergene. Han var handelsbetjent på Tranøy; før han siden ble den store og aldeles besværlige Knut Hamsun.

Jeg satt der aleina på et forberg en gang ei forsommernatt. Over Lofoten og Hinnøya i nord hang det ei bleikraud sol over blått berg.

Jeg hadde nok hatt mitt å spekulere på med meg da jeg oppsøkte berget, og ante vel meg at formålsløs små spekulering kunne finne sannere og større sammenheng her. Jeg hørte i min kontemplasjon etter litt et vindu bli åpnet i natta, og lyd av skritt i singelgang; det var ellers helt stilt av alt menneskelig på jord der.

Stillheten fra kultur og sivilisasjon sang høgmælt; av liv, tid, evighet, natur og univers; av lyder, lys og størrelser; av væren bortenfor vemod og skjønnhet. Der skreik det en måse, og der svømte det ei and. Det var litt nattebris, og noe sjø mot bergene. Bortom hågene der et sted snadret det i en gåseflokk. Jeg selv ble null, niks og ingenting; et fnugg materie samlet til liv av støv ved uutgrunnelighet et ubegripelig sted i evighet og uendelighet, satt sammen til å vandre steg gjennom dimensjonene og så igjen bli støv. Erkjennelsen var til å hvile lenge i i nattelyset.

På Tranøy kan en overnatte og la seg bespise i det begavet men heller pretensiøst navngitte etablissementet Edvardas Hus. Det kan anbefales og kan anføre landets aller fremste referanser: Konge og Dronning; selveste og både, og vissnok prinsessen med. Jeg har også bodd der, og flere ganger enn dem til og med vil jeg tro; som på museum eller i et teater; staselig og trivelig og slett ikke helt virkelig.

I rommene mot nord faller lyset svært vakkert når det er midnattsol. Opplevelsen vil tiltale den lyrisk lengtende romantiker svært meget. En kan godt komme til å få seg til å tro at en er løytnant Glahn.

Slik og på flere vis dertil jåler Tranøy seg til med sin lille Hamsun-arv. Det får være dem tilgitt. Stillhet og lys livberger vel egentlig ingen.

Jeg tror. På lys, stillhet, sannhet, skjønnhet, kjærlighet, fred, hydrogenatomet og den hypotetisk deduktive metode for erkjennelse av virkelighet. Jeg vet da faen. Men jeg tror.

Det er jo en tro, det der: helst litt plastisk og flekisbel for å være politisk korrekt; og nå kanskje kommende helt eller dels under press fra mulige nye erkjennelser, utledet fra observasjoner av superledet magnetisk akselrerte elementærpartikler som settes til å kollidere i en ringtunnel i Sveits og Frankrike; men dog neppe en tro til å avsverge for annen frelse når en står på livet i middagshøyde og kikker utover nedoverbakken. Det måtte i så fall være frelsen i Mammon.

I denne natten på Tranøy tok jeg meg før jeg gikk til ro i Edvardas Hus fram til et kapell for en tro som min; et ekte, virkelig og nylig oppført kapell for også en åpent gudløs tro. Ikke noen svære greier; et enkelt hytterom med fondvegg mot nord og midnattsol, ført opp litt oppe i lia oppom poll og berg og naust og fjordfjære.

Jeg tok meg inn. Noen hadde bygget dette sted for denne bruk. Min bruk. Der satt jeg lenge og samlet all min sjelefred. Helt alene.

Så tok jeg natt i Edvardas.