Hotel boutique Quinta Bolivar, Bogota 🥸
Hotel boutique Quinta Bolivar. Foto: Marianne Zeiner
Hotel boutique Quinta Bolivar. Foto: Marianne Zeiner
Hotel boutique Quinta Bolivar. Foto: Marianne Zeiner
Hotel boutique Quinta Bolivar. Foto: Marianne Zeiner
Hotel Quinta Bolivar er lite, et boutiquehotell. Jeg har ingen erfaring med denne typen hotell, så dette var var en positiv overraskelse! Rustikt er vel et ganske dekkende ord.
Det ligger helt i utkanten av den gamle delen av Bogota, i bydelen La Candelaria (lyset), klemt mellom frigjøringshelten Simon Bolivars colombianske residens (nå museum) etter uavhengighetskrigen fra spanjolene 1810-25, og Universidad Los Andes. Universitetet er et enormt stort kompleks av bygninger med bro i høyden for en effektiv transport mellom forelesningssalene. Nevnes skal også nærheten til taubanen opp på Monserrate (3200 moh). 600 høydemeter over byen er utsikten formidabel. Men skummelt bratt ; ikke en tur for mennesker med antydning til høydeskrekk.
Quinta Bolivar ligger i en stille gate, mest fordi det nesten er umulig å kjøre denne stubben av Calle 19. Brosteinene er ikke av det tilhogde slaget.
Rommene er små, 13 i tallet. Alle er uten vindu, men med smårutet glassvegg påført en film som gjør dem gjennomsiktig kun når det er mørkt i gangen utenfor og lys inne. Rullegardiner hjelper på dette.
Selve huset ser ut til å være konstruert av glassruter, bølgeblikk, bambusstenger, materialer av ugjenkjennelig treslag, inkludert trerøtter av samme sort. Potteplanter, bøker, behagelige chesterfieldmøbler, samt en mengde museale gjenstander som stiller Egon helt i skyggen, utgjør interiøret. Hotellet består av en mellometasje og ca to hele etasjer, som det er noe vanskelig å få klare begreper om, siden huset ligger i bakke både i lengden og bredden.
En bar som ikke er i drift opptar halve frokostområdet, beliggende i mellometasjen. Kuskinn og dartspill, et sølvtekannesett, samt et gammelt badekar i et hjørne, gjør at det blir utfordrende å se ideen de hadde da denne ble innredet. Men en tom flaske gin oppe på en hylle bekrefter at det skal være en bar. Tilgang til området går både via en lengre trapp fra resepsjonsområdet og en kort i andre enden. Midt inne i frokostområdet er det en slags vinterhage, knøttliten, med muligheter for å røyke mens en spiser frokost
Resepsjonsområdet, mitt favorittområde, er lyst og luftig.
Ingen vegg er helt tett, og det er flere vinduer av glass i taket enn på veggene. Her er det skodder, med og uten gitter som gjelder. En dyp chesterfieldsofa, og gulvteppe så tykt at det er på høyde med første trappetrinn opp til andre etasje; utgjør et godt sted å drikke kaffe. Hva den store steinovnen gjør her er et mysterium. Men den er fin å ha planter, pulverapparat og førstehjelpsmappe på.
Gulvet av pusset betong, som fremstår iskaldt nå i regntiden, men helt sikkert fantastisk avkjølende ellers. Alt er rent. De vasker og de reparerer på noe hele tiden. Noe regn passerer skjøtene i takvinduet, men ikke plagsomt mye. Veggene er nymalte, på malingslukten på rommet å dømme.
Frokosten er meget enkel, fire valg, alle bestående av egg (med og uten tomat), loff, noe frukt, juice (lulo med sukker er best!); og kaffe med melk, eller svart (uten smak). Americano krever generelt sett at en har et glass pulverkaffe i lommen for å få en anelse av at stoffet inneholder koffein.
Sengene er det ikke noe å utsette på; gode å ligge i, og med rene sengeklær. Badet er et eventyr, meget rustikt, og med varmt vann tidvis, når en husker at det er håndtaket til venstre som er varmtvann, og at det må renne fem minutter før det oppnår en lunk. Dette på ettermiddagene. På morgenen er det så kaldt at en og en del av kroppen kan vaskes i gangen. Belysningen er gjennomgående enkle lyspærer festet i tykke hampetau, noe som passer godt, og gir bra lys til å lese i.
Et alt i alt spennende sted å tilbringe noen dager; betjeningen er svært hyggelige, og utviser velvilje og stor tålmodighet med mine stotrende forsøk på å gjøre meg forstått på spansk.