El Patrón

Er det mulig å dra til Medellìn uten å si noe om Pablo Escobar? Nei.- 

Pablo Escobar på Wetbike a la James Bond. Foto: Marianne Zeiner

Pablo ble født i regionen Rionegro i 1949. Den ligger et lite stykke utenfor byen, der flyplassen i Medellìn ligger. Han startet tidlig sin kriminelle løpebane. Som biltyv. Bilene demonterte han og solgte videre. For å spe på inntekten solgte han sigaretter til bedrifter på sine turer rundt. Slik havnet etterhvert også inn i narkotikatrafikken. Til å begynne med var det marijuana, etter hvert kokain. Han ble ekspert. Sammen med en bror, en fetter og brødrene Ochoa, bygde han opp det som skulle bli kjent som Medellìn-kartellet, og begynte gjøre store penger.

Hva skjedde egentlig? Mange har nok sett Narcos, serien om Medellinkartellet, så det er kan hende ikke så mye nytt å bringe på banen, men en liten skildring fra kartellhovedstaden skader vel ikke. De har selvsagt et Pablo Escobar-museum. 

Museet eies av Pablos nevø Nicolás. Familien sier de ønsker å fortelle den egenlige historien, uten at det legges sjul på den tidligere narkobaronens brutalitet på noen måte. Men de vil gi et mer helhetlig bilde sier de, selv om vi som turister nok ønsker å se det brutale og spektakulære. 

Museet er bare ett av husene Escobar hadde. Som konstant på flukt fra to sett myndigheter i mange år, kunne han ikke bo mer enn et par netter på samme sted. Museet er pengehuset sier vår guide, et oppbevaringssted for alle pengene og gullet. Guiden omtaler Nicolás som sjefen sin, og henviser stadig til hva familien vil fortelle, så jeg tolker det slik at han er ikke er familie.

Entreen til museet går gjennom butikken. Der kan en kjøpe alt en måtte ønske med bilde av Pablo på i alle mulige utgaver. Vi har god tid til å se oss om, alle besøkende må registreres med passnummer, navn, adresse, kjønn etc. Slikt tar tid. De vil fortsatt ha kontroll, skjønner jeg.

For å komme inn i museet lar han oss lære et slags passord som vi skal si i kor, deretter forsvinner halve bokhyllen, og et rom kommer til syne bak. Litt Harry Potter med andre ord. 

Det første vi ser er et helfigurmaleri av Pablo foran en vegg med penger og gullbarrer. Et av ham i yngre dager, før jakten på ham satte sine spor i ansikt og kropp. Vår guide viser oss urviklingen fra barn til 42 år, gjennom en serie bilder på en annen vegg. På den motsatte veggen igjen, får vi se en lønngang, med muligheter for å krype inn. Pablo, som den jagede mann han var hadde et nettverk av tunneler og skjulesteder over hele Medellìn. Om jeg husker riktig, hadde han 71 bare i Medellìn, alle med ulik funksjon, men med både lønnganger og bomberom. 

I det neste rommet, der døren er fem ganger sterkere enn en vanlig hvelvdør, om nå hvelvdører kan være vanlige, finnes pengeskapene. Ingen av dem mulig å åpne, men vi måtte gjerne prøve. 

To stykk altere befant seg også i rommet. Det ene var en skulptur av St Johannes. Det andre synes å være tenkt som en slags epitaf, en minnetavle over Pablo med lykter og bilde, men også med en mulighet til å putte pengesedler ned. Sedler med påskrift, en bønn kanskje, hva vet jeg. Det var ikke mulig å lese. Ifølge vår guide, var det sedler fra alle verdens kanter. Litt spesielt å be til en narkobaron med et ukjent antall liv på samvittigheten; men folk er forskjellige. 

Her kommer kanskje den andre siden av ham inn. Han tok og ga med samme hånd. I tillegg til å rekruttere ungdom fra de fattige delene av Medellin som leiemordere, sponset han flere lokale fotballag. Han fikk også bygd idrettsanlegg der, gjennom prosjektet aktiv borger.  Et annet sosialt prosjekt han iverksatte var et slum-fritt Medellìn, som hadde til hensikt å forbedre levekårene i fattige nabolag. Et nabolag bygde han fullstendig om, og det bærer hans navn ennå. Utover dette kunne han finne på å reise rundt i fattigstrøkene og dele ut penger. Noe som, fortjent eller ei, ga ham en slags heltestatus, en Colombias Robin Hood.

I korridoren ut mot det neste rommet, hang bilder av Pablos nærmeste familie, som av dem var noen med i, og andre mot, hans virksomhet. Guiden fortalte oss hvem som var hvem,- og hvem som lever, og hvem som er døde. 

Pablos flysimulator var utstilt i det neste rommet. Der kunne kurerene hans kunne øve på å lande i blinde om nettene. Vi kunne prøvesitte den om vi ville, men den virket ikke lenger. Veldig greit å kunne all den tid han hadde Tranquilania nede i jungelen i sør. Flystripene der var vel ikke av det opplyste slaget. Han hadde også mange biler. Alle forsterket på alle mulige vis, de som ville ta ham var også mange. En sønderskutt Mercedes var utstilt, for å vise hvor godt pansret bilene hans var. Ikke ett skudd hadde gått igjennom. 

Hans eiendommer omfattet også en egen zoo, verdens største da den ble opprettet i 1978. Hacìenda Napoles het den, men i afrikansk safaristil. Vi kunne se bilder og malerier av alle dyrene på veggen ute i hagen. Hagen hadde egen bekk, og mange ulike planter og trær. Gjennom et lite vindu kunne en se inn i bomberommet. Et bilde av Pablo var satt inn for å skremme, en effekt som ble litt borte i og med at de opplyste oss om at vi bille bli skremt. 

Pablos filosofi var sølv eller bly. Det var praksis bygget på denne som gjorde at han så lenge kunne operere relativt fritt. De som ikke lot seg bestikke ble skutt. På den måten fikk han også kjøpt seg inn over alt.

Men den omfattende kokaintrafikken til USA medførte et stort amerikansk press på Colombia for å få slutt på trafikken. DEA engasjerte seg, og bidro til destruksjonen av Tranquilania. 

Det var i1984 at fant DEA og Colombias anti-narkotikapoliti fant en gigantisk kokainfabrikk i jungelen, Tranquilandia. Hundrevis av hektar med fabrikk, laboratorier, flytriper og rancher. Sju fly, fire traktorer, 21 rifler og 13,8 tonn kokain gikk i luften, eller hvordan de nå destruerte den.

Etter raidet mot Tranquilania, gjennomførte Meddelìn-kartellet en omfattende hevnaksjon. Politikere, dommere, politi og journalister, som hadde uttrykt noe som helst negativt om narkotrafikken, ble et mål. Leiemordere fra kartellet tok seg av mange, og bilbomber enda flere, en avisredaksjon fikk hele lokalet blåst inn. Sivile ble også offer for dette, om de var på feil sted til feil tid, ikke bare i Medellìn, men over byer i hele Colombia. I 1989 ble det også plassert en bombe i et Aviancafly, der målet var å drepe en presidentkandidat Pablo ikke likte. Han overlevde, siden han ombestemte seg i siste liten.

Biler, fly og motorsykler, vannscootere, en av samme modell som James Bond hadde i en av filene, racerbiler, alt en kan tenke seg hadde han. Vannscooteren, en Wetbike fikk han laget kun for å la seg avbilde på samme måte som James Bond. Et bilde av Roger Moore på den og Pablo på en tilsvarende, har fått et eget bygg. Sammen med scooteren selvsagt. Et ødelagt fly, dekk det hadde blitt smuglet kokain i, og skap med hemmelige rom for penger var utstilt i et annet bygg i bakhagen til pengehuset. Vi kunne se og lære, om vi nå noensinne skulle komme i besittelse av penger vi ikke ville at staten skulle få rede på. 

I 1989 ble The Searc Bloc opprettet, med intensjon om å ta ut Medellin-kartellet. Medellin-kartellet hadde da iverksatt daglige drap på politifolk. Unge menn fra blant annet Comuna 13, kunne tjene 2600 dollar eller 6300 i dagens verdi, på slike drap, høyere for politioffiserer, enda høyere for en fra The Search Bloc. De gjorde det. Så mange som fem politi daglig kunne miste livet på denne måten. The Search Bloc var et samarbeidsprosjekt mellom anti-narkotikapolitiet, alle deler av forsvaret, og spesialstyrker, finansiert av DEA i USA. 1500 mann totalt. Kun de beste ble rekruttert, med fare for eget liv. Ikke alle levde lenge nok til å kunne fortelle historien om jakten på Pablo Escobar.

I 1991 bestemte Pablo seg for å overgi seg og gå frivillig i fengsel. Men til et fengsel han selv fikk bygge, kjent som La Catedral, på en høyde med utsikt over Medellìn. Det var mer en landsby enn et fengsel og hadde alle faciliteter, våpen, noen av sine venner fra kartellet og andre han stolte på inkludert. Det gikk en stund, inntil han fikk drept et par av dem inne i La Catedral i 1992. Det ble da besluttet å overføre ham til et statlig fengsel. Pablo hadde ikke lyst til det, og rømte. 

En 15 måneder lang intens jakt på ham startet. Det ble utlyst en dusør på 4 millioner dollar til den som kunne gi info som førte til at han ble tatt, en som økte til 6,5 millioner i 1993. Noe som tilsvarer 13 millioner i dag. 

3. desember 1993 endte jakten. Pablo ble lokalisert til et hus i Medellin, og medlemmer av The Search Bloc og DEA, skjøt ham da han prøvde å rømme over taket. Et bilde av dem med Pablos døde kropp finnes i en av bøkene om jakten på ham, som er å få kjøpt i butikken ved inngangen. 

Medellìn-kartellet gikk i oppløsning etter Pablo Escobars død. Antakelig til stor glede for Calì-kartellet, som da overtok. Kokaintrafikken i Colombia er ikke død. 

Turen endte der den startet, i butikken. Den 1,5 timer lange vandringen i det indre hadde økt lysten på et eller flere souvernir herfra. Jeg motsto en t-skjorte med Pablos ansikt på, men kjøpte flere andre ting med det samme ansiktet, samt boken om jakten på ham selvsagt.