Dagen brenner av mot horisanten. Viksjøen, Helgeland. *Foto: LA*

Ombord i en gammelbåt må tanker tenkes før beslutninger iverksettes. Båten skal ikke gå fortere enn at man har den tid til alt, som tenking tar. Nå ligger den nå ellers altså helt stille ved kai her, og tjener mer som hus enn som fartøy. Det er vinter litt til.

Siden skal den av sted. Nordover. Nesten alltid nordover. Her nord er fortsatt det meste nord. Til den tid kommer at den skal av sted må den stelles sjøklar. Det er et strev. Det krever tanke, plan og handling. Det er dette som er mål og mening med rederens væren. Men den må ennå vente. Det er februar og streng frost. Båtstell er ennå ugjørlig.

Jeg går omsider på land for å proviantere.

I en båtboms liv søkes sannere gleder enn den borgerlige komfort. Jeg holder ikke gammelbåt for å flashe velstand og suksess og blankpolert topcoat mot verden. Gammelbåthold er liv i uendelig strev, - med besittelsesbesværets og forgjengelighetens uovervinnelige overtak; universums og materiens ustanselige drift mot den høyere entropi. Alt må passes. Alt vil bli støv. Det blåser i stykker, fryser i stykker, ruster i stykker; blir anløpent, tæres vekk eller fuktslås og får sopp og blåmann og råte og groe. Og vil til slutt bli støv. Det er dette jeg må bruke min tilmålte tid til å bekjempe. Derfor har jeg kommet til jorden.

Det lukter straks marinediesel og fjære og sjø og litt mig av alt og alle som kommer ombord i en gammelbåt. Det er en lov. Verken salmiakk, klor eller grønnsåpe duger for varig tukt av båtlukta. Skit og lort fester seg og sitter fast i hver eneste utilgjengelig krik og krok ombord, og lukter for evig og alltid gammel båt og gammel skipper.

Vinterstid nytter det ikke med dugelig stell heller. Dugelig stell krever lange dager, lyse netter og plussgrader. Alt må flyttes for å tømmes, vaskes og renses. Men nå har jeg ingen plass å gjøre av det. Det må på land under åpen himmel. Under dekk har alt som er sin knapt tilmålte plass fra før. Så det må vente på bar mark og frostfrie netter til den store sjau litt uti mai. Har jeg gjort den unna til den 17. får jeg være fornøyd. Enn så lenge skal jeg likevel bare ligge til kai og drikke kaffe og rødvin og bare være ombord.

Kaikanten er vinterstid gammelbåtrederens beste venn. Men jeg kan likevel ramle på hav og bli borte. Det gjelder å holde fokus i spranget fra båt til kai, - samme når.

I dag ble det oppstekt kokapotet og speilegg til frokost. Brød og gryn var alt gått med, og ikke tilgjengelig for reproviantering før jeg kom meg på land en hverdag som i dag. Men jeg må ha frokost først. Proviantering vil kreve ilandstiging. Jeg ventet med den til jeg måtte. Det får holde.

Våren er altså på vei. Den nærmer seg nå. Men det er helt avgjort fortsatt vinter ennå. I dag ligger Helgeland snøkvitt og blankt under høg himmel. Sola gir litt varme midt på dagen, men det skal ikke rare trekken til i vinterværet før det biter surt av lufta likevel.

På ettermiddagen faller lyset blekrødt inn fra sørvest, og fyrer opp seg og brenner av mot horisonten i den blå time som inntreffer over land.

Det trekker ei sur sno fra søraust mot nese og kinn når jeg vil prøve meg på land for å se. Den må utholdes. Den blå time må oppleves når den byr seg. Hver dag må ha sin egen enestående opplevelse. Det slik jeg kjenner å være til.

Så jeg tar på meg min uslitelige gamle alpakka cria genser fra Chivay i Colcadalen i Peru, og trekker en kort kveldsrunde i land på Helgeland i Nordland for å oppleve lyset. Lyset som vi er blitt til ved.

Imens vil det bli råkaldt i ruffen, og luken må lukkes for å holde varmen under dekk. Varmen får få brenne.

Vår væren er av lys og kull. Jeg står og ser mot det livgivende lys og fryser på nesen og tærne, - og fingrene når de må fotografere. Dagen er berget. Takk. Korkje møyane eller røyane ser stort etter han meir no. Jeg har ingen annen å imponere enn meg selv. Men man kan jo ha trua. Jeg må vel det. Dagen fant likevel sin mening. Opplevelsen den enestående kom i hus.

Jeg klyver ombord og stiger nedenunder og inn i varmen. Den har holdt seg.

Her ombord ordner jeg meg nå som jeg selv vil. Det gjør jeg vel for så vidt ellers også. Men her i ruffen slipper for det meste den urbane småborgerlighet nå for tiden i det hele tatt ikke til. Likevel,- en slags orden må rå også i gammelbåtlukta. Skaffetøyet må vaskes. Byssa må rengjøres, så godt som råd er i det minste. Klosettet må holdes flidd. Køya må res.

Jeg varmer vann over bioetanolflammen på byssa og tar en tørn indretjeneste mens den blå time faller av mot stjerneklar nattehimmel. Noen stor sjau blir det ikke. Det kan nok ventes nordlys til natta.

Med stelt bysse og nyvasket skål og gulv på do, praktisk talt hjemreiseklar bagasje og oppredd køye, setter jeg meg til med språket og et glass Valpolicella fra papp, og setter noen linjer tekst sammen. Det er ennå vinter. Den vil bli å kjennes godt på nattmorran til natta.

Det skrevne ord behøver ikke alltid å være faktisk sant. Men søke en sannhet må det, - erkjennbar eller uutgrunnelig. Jeg skaffet i provianteringen i dag en liten syndig utskeielse for mine koronarkar. Den er en blåmuggost fra Selbu, og straks skal synden fullbyrdes.

Her ombord er kan hende det eneste hjemme jeg har nå, siden jeg hjemme i Trondheim har flyttet hjemmefra etter 66 år og funnet et nytt losji borte som ikke er blitt hjemme. Det går seg vel til. -

Men her er jeg rederen. Her er jeg skipperen. Her rår jeg for alt. Når den store sjau for våren snart vil være avsegstyrt, vil jeg igjen bo etter min stand her. På havet. Ombord. I Nord-Norge. Godt.