Den portugisiske sardinens fantastiske verden
Jeg trodde det var bacalhau som gjaldt her i Portugal, men så langt har jeg bare sett en restaurant som har valgt å kalle seg noe med det, Casa portuguesa pastel bacalhau, men etter hva jeg kunne se foretrakk de fleste pastel, underlig nok ikke pastel de nata men churros, heller enn bacalhau. Med øl til da, kanskje som kompensasjon.
På besøk i sardinbutikken. Foto: Marianne Zeiner ©
Turen ned fra Castelo de São Jorge i Lisboa bød imidlertid på en oppdagelse som for alltid skulle endre min forståelse av hva som er den portugisiske fisken.
Utenfra så den ut som alle andre suvenirbutikker i gatene nedover mot byen. En skal ikke se bort fra at det er det den er også, men å gå inn i O mundo fantástico da sardinha portuguesa, gir samme opplevelse som det må ha vært å entre Ollivanders i Diagon alley. Det var sardiner på boks fra gulv til tak, bokstavelig talt! Overalt var det bokser, i alle tenkelige farger.
Et raskt søk på nettet viser til de portugisiske sardinenes fabelaktige kvalitet, fanget som de er i det kjølige Atlanterhav. De er rike på omega-3, gunstige for kolesterolet og dermed hjertet, samt proteiner. De finnes også i Middelhavet, navnet betyr enkelt og greit fisk fra Sardinia. De er blitt fanget siden fønikernes tid, et folk fra Midtøsten, også kalt kanaaneere, som fanget dem i store kvanta og preserverte dem i salt. Siden, etter at hermetikkboksen ble oppfunnet i 1809, ble de konservert i olivenolje, tomatsaus eller krydder. 1950-tallet var hermetikkindustrien i Portugals Golden age, med over 400 fabrikker, kun 14 er fortsatt i drift i dag. For den særskilt interesserte sies Conserveria de Lisboa å være et ikonisk sted å besøke.
Min erfaring med sardiner er heller skral skal sies. Sanna og jeg delte en boks King Oscar-sardiner i olivenolje i fjor en gang, da hun fant ut at de var sunne. Nå er dette nordisk sardin en stor brisling som går for å være sardin, uten at jeg vet hvor forskjellig de er i smak. Det ble med den ene boksen, den andre står i skapet i påvente av en ny og bedre oppskrift på en rett hvor de kan inngå. Surstrømming er også småvokst sild, men ingen sardin. Av dem nøyde jeg meg med det jeg antar var to fileter, før behovet for friskluft overmannet meg. Siden ansjos heller ikke er sardin, har jeg vel egentlig ikke spist sardiner nok til at det utgjør en forskjell for kolesterolet.
Så besøket i den portugisiske sardinens fantastiske verden kunne virkelig endret på dette. En går ikke inn i en sånn butikk uten å kjøpe noe. Problemet var bare at de hadde så mye annet også. Som tunfisk og ansjos. Det ble to bokser av sistnevnte og en av førstnevnte, mest fordi jeg likte lillafargen på boksen, og håper Sanna vil spise den når hun kommer hjem.
Men sardiner kan også spises ukonservert, for eksempel grillet, noe som hos portugiserne skal være en gastronomisk opplevelse, vel å merke med øl til. Det kan nok regnes som en yrkesskade, for jeg har noe problemer med alle ord som inneholder gastro og drikker ellers lite øl, men for å bøte på min unnfallenhet i sardines fantastiske osv, besluttet jeg å finne en sardinrestaurant her nede på Algarvekysten. O Sardines hørtes derfor lovende ut. En bastion for gastronomisk autentisitet, et etablissement som ikke fiffler med luksuriøse avant garde-dekorasjoner ifølge en anmeldelse jeg fant. Bare fersk fisk av høy kvalitet, tradisjonelt laget på portugisisk vis.
O Sardines, Algarve. Foto: Marinanne Zeiner ©
Varselklokkene burde ringt alt ved gastronomisk, men nitten minutters vandring i østlig retning senere satte punktum for sardineventyret. O Sardines fifflet ikke med så mye av noe som helst lenger, selv a-en hadde forlatt området. Det var riktignok åpent, og en ble sikkert ikke ruinert av å spise der, men det var også det.
Kanskje torsk ikke er så dumt likevel?