Verdensborgeren Christian Thams på Baardshaug
For tjue år siden holdt jeg et kåseri om Thams. Husker ikke hvem som arrangerte. Her det meste av det – på Baardshaug Herregård.
Christian Thams levde fra 1867 til 1948, og fikk utrettet nokså mye mer enn de fleste.
Han drev Strandheim Brug med eksport av ferdighus og treemballasje til fire verdensdeler, foruten Europa til India, Sør-Amerika og Afrika. Håndverkere fra Orkdalen reiste rundt i Europa som montører av husene han solgte. Allerede i utgangspunktet var han internasjonal ved at han gikk på skole og tok arkitektutdannelse i Sveits, og ble mye brukt i juryen ved internasjonale utstillinger, for eksempel i Paris og Chicago.
Det sto stor age av Christian Thams, og når han viste seg på bygda i egen høye person kunne det bli stor oppstandelse.
Han drev Songlia jaktklubb med avansert viltpleie, han drev lakseksport fra over 200 ishus fra Stadt til russergrensen, han ledet ei tid virksomheten i den flere hundre år gamle gruva på Løkken som han fikk tømt for vatn, han fikk bygd Thamshavnbanen og kjøpte fossen som ga strøm - Skjennaldfossen, etter hva som ble sagt for hundre kroner. Han drev dampskipet Orkla, et fartøy han sjøl kunne føre - han hadde nemlig skippersertifikat. Som residens bygde han Baardshaug. Han skaffet seg på forskjellig vis jakt- og fiskerettigheter mange steder oppover dalen, og det var mange som mente folkene hans var ganske slu og fikk gode kjøp.
Da alt dette vel og vakkert var gjort, dro han fra landet, og erobret den store verden, blant annet med omfattende plantasjedrift i Romania og Afrika. Han endte som monegassisk minister i Paris, og var kompis med en lang rekke av tidens store menn, blant andre fyrst Albert av Monaco.
Thamshavnbanen var et markant trekk i livet Orkdalen. Persontrafikken var stor og uunnværlig i ei tid da ytterst få hadde egen bil, og kistogene, jeg synes å huske at det som regel var rundt 18 vogner - gikk i skytteltrafikk mellom Løkken og Thamshavn.
Den siste av Thamsene som holdt til i Orkladalføret, var Wilhelm, som var nevø av den store Thams. Han og broren Christian, som var en nokså enkel person, bodde på Storbuan, senere på Baardshaug. Da var Christian død, og Wilhelm bygde seg en villa ved Baardshaug etter å ha solgt hovedbølet.
En gang i 60-åra oppsøkte jeg Wilhelm Thams på Bårdshaug i forbindelse med et radioprogram om Thamshavnbanen. Det som gjorde sterkt inntrykk den gangen, var en del turistbrosjyrer han viste meg - de virka helt moderne enda de var laget 60 år tidligere. En annen sak er at slike ting også har forandra seg svært mye på de førti åra som er gått siden den gang.
Baardshaug fortonte seg ennå på denne tida som en lukket land, kanskje med et visst dystert preg. Det sto en nimbus om Thamsnavnet, en kan vel kalle det en kontroversiell nimbus, til tross for at Wilhelm personlig var en elskverdig og imøtekommende mann. Jeg tror kanskje at avstanden mer var skapt av dem som snakket om Thamsene, enn av ham selv. Navnet Thams var i seg selv som et signal fra en annen verden - en større og og imponerende, men kanskje litt skremmende verden. Kanskje ikke så rart når en tenker på livet og visse sider ved livsverket til Wilhelm sin farbror ministeren.
Jeg var også med på en av de lokale storhendingene som var knyttet til Thams-dynastiets liv i dalføret, nemlig auksjonen på Storbuan, en flere dagers forestilling en gang i slutten av 1940-åra. Når jeg kaller det forestilling, er det fordi hele arrangementet bar et sterkt preg av folkeforlystelse, en slags 17. mai og martna på samme tid. Den varte altså i flere dager, og sjøl etter at det hele var over, i alle fall etter den første dagen, virka det ganske velmøblert på Storbuan.
Det var mange gjenstander som imponerte ved denne auksjonen. Blant annet husker jeg noen svære vaser, antakelig i maurisk stil, men noe av det jeg husker best, er flere kjempestore trekasser på låven. Da de ble åpna, viste de seg å inneholde store mengder ubrukte glassvarer pakka i treull. Det kunne også oppsto prestisjeprega dueller mellom særlig velbeslåtte folk som bød på varene. Særlig husker jeg to solide bondemenn som i flere omgang overbød hverandre på en messingmorter. Jeg tror det endte opp på 625 eller 675 kroner - i alle fall tilsvarte det ei par vanlige månedslønner på denne tida. Den som vant budrunden, var Sivert Estenstad i Åmotet. Jeg tror det var mange av de hundrevis av frammøtte som gjerne ville sikre seg en suvenir fra Storbuan, men det er tvilsomt om det lyktes for alle.