Ulvilla forsamlingshus, en kveld i oktober
Ulvilla, oktober. Foto: Marianne Zeiner
En mørk og regnfull oktoberkveld dro Berit, Roger og jeg fra byens lys i retning Ulvilla.
Et sted vi trodde kun fantes i Hans Rotmos univers, inne i Verdal et sted. Turen var lang, lengre enn før, siden Trøndelag på nytt er delt. Omveien tiltrakk seg minst sju trailere som ble sittende fast, før onkel politi satte en stopper for det. Den smale jernbaneundergangen egnet seg dårlig for store biler. Vi, derimot, kunne passere fritt. Eller nesten. Flere enn oss var på tur, noen også mot byen. Det tok sin tid for trafikkdirigentene å få dirigert oss alle gjennom.
Ved ankomst Verdal tok vi av før den mer kjente traseen om Stliklestad, og befant oss brått i ukjente omgivelser. En henvisning til Verdalsraset ble passert, uten at jeg var i stand til å se tegn i terrenget for bare trær. Videre dukket Bergugleberget opp, et raskt søk på nett kunne fortelle at det var en fin tur opp dit, og et ytterligere dypdykk på www oppga at navnet var en forfinet variant av bergul! Eller hubro som noen liker å kalle det.
Mørket ble stadig tettere, og etter et svingete parti med oppoverbakker om en kommer andre veien, ble husene færre. Disse bakkene var en del av traseen til St Olofsloppet, som Roger mente seg å ha blitt lurt til å løpe opp. Bare en oppoverbakke! Ingen sa den var tre km lang.
Til slutt var det ikke lys i de få husene vi passerte engang. Hadde noen lurt oss? Både Berit og jeg tenkte tanken. Men som ut av intet dukket så dette forsamlingshuset opp. Det kunne vært en scene i en westernfilm, hadde det ikke vært for alle bilene utenfor. Det var heller ikke nødvendig med briller, skriften på veggen forkynte at dette var Ulvilla forsamlingshus. En plakat med bilde av Hans majestet selv, fjernet all tvil. Ulvilla fantes! Elven hadde vi også skimtet, men mørket forhindret oss i å hoppe i den.
Som vanlig (og pga venting ved undergangen) kom vi sist, men med god margin til oss å være: hele tre minutter før teppet (om det hadde vært ett) skulle gå opp. Fordelen med det var at regissør Haga selv henviste (eller jaget 🤔) oss på plass. Stas likevel. ☺️
Godt forberedt med en oppvekst på 70-tallet, der Rotmo var en av hovedbidragsyterne til vår musikalske dannelse, satt vi på gjenkjennbare forsamlingshusstoler av plast, rette i ryggen, da utsikten forover var noe begrenset fra niende rad innerst.
Åpningen var formidabel. Oda Lyngstad Eggen med Vømmøldals siste vår. Stille sto hun og sang. En fantastisk stemme, klar og ren, med et spenn det er få forunt å ha.
Forestillingen snodde seg videre gjennom Vømmøldalen, drevet fremover av Martin og nabo’n, med Martins Vømmøl skuggsjå som rettesnor. Tro mot Rotmo, men likevel med en egen vri. Som suddeldaddelseminaret, der den samme Oda tråklet seg gjennom suddeldaddel, faddiruddiraddi og tinntiddl uten å bomme på en eneste tiddeltittntei, før namdalingen brøt inn med et rai og ble utvist fra seminaret.
Flere rettssaker ble gjennomført ved Dalbakken tingrett. Dommerens fiffige sladding av fødselsdata (og paragrafer) ivaretok personvernet på en utmerket måte, selv om dommene mot Daling og Guling var vel strenge etter min mening.
Gammel-Jo og Gammel-Martas forsøk gammelpotetsetting i blomsterpottene på bo- og servicesenteret noteres. En ikke ueffen ide til etterfølgelse, om en skulle havne i samme situasjon.
En mer ukjent del av Rotmos univers, for meg var beretningen om Verdalsraset. Respektfullt og fint ble far Elizeus og morens sorg over datteren som forsvant i raset skildret. Den døde Matildes tilstedeværelse, den svenske prinsen som viste seg å ha menneskelige trekk, og høyraken som fikk henge på stuen til den igjen hadde noe høy å rake sammen, oppsummerte rasets brutalitet på en fin måte.
Vi fikk med andre ord en gjennomgang av det meste mellom sorg og gapskratt fra Hans Majestet Rotmos mangfoldige persongalleri i Vømmøldalen. En fornøyelig kveld, stor takk for oss, fra oss som var her den eine gang i året.
Så får livet bli som det blir etterpå.