Det andre stedet
Av det nordlandske lys
Jeg var ung, og kom på det andre stedet, men visste det ikke. Så ung var jeg,- at jeg ikke visste at det andre stedet var til. Altfor ung til å begripe det man i heldige stunder kan få som en gave å begripe, når man ikke lenger er ung og stadig intet begriper: begrepet om at man stort sett slett intet i det hele tatt evner å begripe.
Jeg sto alene på det andre stedet i frontsalongen på en av gammelhurtigrutene på reise fra Stamsund til Harstad. Jeg reiste for meg selv og søkte alt og alle alle og ingen steder. Jeg søkte den lykke som kunne stille min uro. Jeg søkte læven, liv og henrykkelse. Jeg fant bare freden, og ble ikke vàr den; dets integritet er en viktig vekt å bære for et menneske og den skal ikke krenkes eller karaktersettes. Jeg hadde i stedet noe uvoksent for meg om kjærlighet forvekslet med sex, sprit og sigaretter. Havet var flatt. Sørgående og nordgående hadde hilst hverandre i passering ved Henningsvær. Det finnes ikke ord for alt. Styrmannen var kommet på brovingen og hadde hilst til Vågakallen, og bemerket at det sto tåke i ham. Noen ganger er det ikke mer å si. Svolvær var anløpt og avgått. Alt kan ikke uttales. Noe kan bare leves, og knapt nok det. Trollfjorden var visitert og jeg kunne ikke få den. Så ble salongene og dekkene tomme. Jeg sto der alene i frontsalongen som i ærverdigere tider hadde vært 1. klasse.
Tåka i Vågakaillen hadde varslet sant. I Svartsundet gikk vi inn i sommernattsregnet. Grendene og gårdene i Raftsundet sov i stille striregn. Jeg kjælte vel med en lengtende anfektelse om det gode liv i disse heimer i denne store nattefred, men jeg sto der nok mest og så dumt på dem der vi seilte forbi, og kunne vel ikke annet. Vi anløp Stokmarknes i regn; noen paller opp av rommet, noen paller ned, men ingen reisende til eller fra hurtigrutens urhavn. Salongen min forble tom. Jeg hadde stor uro fordi jeg burde gå og legge meg men ikke hadde råd.
Det var i Sortlandsundet at vi kom til det andre stedet. Det var digert denne natta. Vi forlot det en liten stund mens vi anløp det store nordnorske veikryss Sortland, mens vi ellers oppholdt oss der i timevis. Regnet krympet til fint tett yr som nesten ikke falt. Den dagslyse natta fortettet seg og ble mett og flytende av svevende vatn over helt flat sjø. Fjell, fjære, fjøs, savn, uro, tillit, jord, respekt, sjå, frykt, krenkelser, heim, stolthet, trass og høyspentledninger tapte betydning og oppløstes og forsvant i dimman. Bare hurtigruteskipet mitt var til på dette melkehvite uendelige sted; og bare jeg var oppe om bord og til stede her.
Prat og munnsvær gjør ingen væren. Ord kan drepe væren. I denne eksotiske opplevelse på det andre stedet; husker tanker om at dum var den turist som forutinntatt valgte bort gråvær for søvn og gikk glipp av dette det enestående. At eventyrnatta var væren, mer sann og virkelig enn sannhet og virkelighet, kom ikke for meg da. Det finnes ikke ord for alt. Bare levd liv lærer. Mennesket endrer seg vel litt av og til på ferden, men mest kommer det vel bare for en dag når det settes på prøve. Det bor stor ro i et hurtigruteskip alene på vei gjennom det andre stedet i sommernattskodde.
På morran kom vi til Risøyhamn. Til hurtigrutehavn å være bor det stor ro der alltid. Anløp der med nordgående i sommerskodde hever ingen nattemagi,- dukker fram som en uvirkelig virkelighet bare; en kar på kai som tar tamp og ekspederer anløpet. Stedet sover i skodde og sommernattslys.
Så er det Risøyrenna. Risøysundet er fra skapelsens side grunt nok til å ta seg over på hest ved fjære sjø. Det er mudret en renne der for å slippe hurtigruta igjennom Vesterålen. Siden er det bygget ei bru over for å slippe folk og kjøretøy og hester over renna; besynderligheter nødvendiggjort av at sjøfarende i den moderne tid ikke skal måtte vente på flo, og ridende ikke på fjære. Slik ble landet bygget.
Risøyrenna er nesten fem kilometer lang, og var i den natt den lå i det andre stedet seks meter dyp og 50 meter bred, og merket med sjømerker på begge sider. Hurtigruta mi med meg i frontsalongen gikk inn der rett etter avgang fra Risøyhamn. Sjømerkene sto som ensomme tause prester til knes i sjø på sandbankene i natt og tåke, og dukket opp to og to for meg med fjesene vendt mot hverandre i bedende par som kunne tenkes å hykle andektighet. Kvitskodda var en gave av fred. Det finnes ikke ord for alt. Det finnes ingen bønn for alt heller; bønner og besvergelser er ikke nødvendige,- sannhet består, løgn rår, ord forgår. På det andre stedet er ordet utilstrekkelig og bønnen overflødig.
Ved det siste par prester i Risøyrenna gikk vi ut av skodda, Vesterålen, Nordland, natta og det andre stedet. Jeg visste godt hvor jeg var, kom fra, og skulle; men var ikke klar over at jeg hadde besøkt det andre stedet,- der jeg helst hører til i meg selv. Vi gikk inn i Andfjorden, Troms, sola, en alminnelig vakker sommermorgen og en ny dag av evigheten; som sikkert også var en gave.