Til Erlingbu
Februardagen hadde noen små skrukker av tanker som lå hulter til bulter under det kvite og solblanke lakenet den hadde lagt seg til på.
Den var ikke havendes innomhus på sånt underlag, så jeg slapp den ut i tretida, og tok den med på tur; med tre spreke damer og to bikkjer til følge. Damene var veivisere og hadde valgt veien. Jeg ga meg med på blåføre over tynn skare; gnistrende god snø.
Den la i vei fra Arlia ute i Bodømarka og gjennom bleikbjørkeskog som lav tidligsenvintersol så vidt kunne kile leggene i nå. Senere på året skal slike kvite bjørkelegger grønnkronet lyse eros vemod og lengsel over ensomme skogens vandrere i netter lyse som dagen; og kanskje eros vanvidd over noen. Her sto de ennå lukkede og tikneppet og holdt igjen med sitt i det igjenfrosne sumplandet.
Landet stiger nesten litt umerkelig og pregløst i korte fiskebeinskneiker ut av løvskogen. En halvtimes ferd i en litt vomstor femtiårings lett huskende mosjonstempo tar oss opp i lia. Turens første mål har navn som en Sandemosemyte: Erlingbu.
Oppover mot Erlingbu åpner Nordland polarvinterlyset for oss. Sol i ryggen henger vestfra over Sandhornet. Det er landvindstrekk og bra surt å stoppe. Vi snur oss bare hastig, men ser og kjenner. Det er mening i dagen i dag
To små fiskebeinskneiker til, og vi får se hvor sola gjør av seg med lyset sitt. Den kler i fjærlett rosa på snø og fjell med Nordlands magi; et eventyr i et eventyrland. Dagens skrukker glattes helt ut. Jeg er liten, her, nå; og bare meg; et helt vanlig ingenting i evigheten som østavinden bare blåser forbi uten å ense, og som sola bare skinner forbi der den alltid skal noe annet. Erlingbu ligger kald, grå og tom på en kolle bortom myra. Damene byr meg snop og varm drikke i gave bare for at jeg er til. Alt er såre godt.
Mitt selskap akkederer litt om den videre ferd. Lyset taper seg, og vi har somlet oss litt vekk på kontoret tidligere på dagen. De kommer til at vi kanskje vil ha lys nok til å ta oss over Bostoliskardet, og oppgir den opprinnelige plan; som sikkert var fullkommen, den og.
Mot Bostoliskardet er det et parti med gaupeterreng. Ei litt lengre skråkneik oppigjennom ellers vertikalt berg tar oss opp i neste platå i terrenget. Det går bare godt det. Skardet litt lenger oppe i rundere terreng er et grunt myrdrag.
Utover derifra går det så det så det griner på skart føre; ploger, bremser med stavene, setter nedpå rumpa om det trengs; lengst nedi lia er lyset blitt for sparsomt for den halvblinde, og skiene må av i en bratt unnabakke. Og deretter er det å stake seg på ski kjørt frie for smurning gjennom flatland og over jorder tilbake til Arlia.
Og så ventet: kongen av alle spiser: fersk skrei, lever og rogn. Med kaldvatn og i mitt edle turselskap; supplert av mannen som hadde stelt hjemme og helt forbilledlig hadde kokket måtidet; med godt vett på å koke lever nok. Februar i nord. Dagen møtte kvelden uten en skrukk; strøket, stivet og rullet glatt.
Takk for turen. Takk for mat. Takk for dagen.