Motbakker

Å gå på ski er det viktigste i livet. Oppover.

Store Ringstind fra øst

Skiføret kom sent denne sesongen. Så det har ikke blitt så veldig mange milene av skiløpinga ennå. Men i dag løsnet det litt. Skjellbreidalen er motbakke som duger. Det trengs noen kilometer i flatere terreng før motet melder seg til å bryte seg på den. Men i dag lot jeg meg lokke. Og kom bare godt fra det.

Den midterste kneika er den lengste. Men den øverste er den verste. Begge går bedre i dag, enn de gjorde for 30 år og 30 kilo siden. De går saktere, men de går jevnere, og motet holder nå i livet til topps; enn så lenge.

Det er god glede i å beseire en dryg motbakke på ski. Fjorårets lengste motbakke var en sann svir. Store Ringstind innerst i Ringsdalen i Hurrungane ble frydefullt besteget 16. mai.

Bakken er bratt; høydeforskjellen helt på grensen av det mulige for en middelaldrende mann; og luftingheten svimlende vesentlig over grensen min. Men rimielig "snøgg og sne'ug og laus og le'ug ... stal" vi oss "upp der på knuv og kne"*, den siste biten.

Vi ble ikke lenge. Ti sekunder på avgrunnens rand var nok. Ingen appell til meg om å slå seg ned med matpakken på blankisen i den utsikten der. Den var for bra.

Unnabakken ned i gjen var en drøm. Litt sikk-sakk for alderens skyld ble nødvendig i det bratteste partiet helt ned mot dalen igjen. Og utover flyene tilbake mot Turtagrø fløy to ørner. Da vi var helt nede igjen hadde vi fått halvert alderen, og pilsen satt som ei kule etter en halv halvliter.

Å gå på ski er det viktigste i livet. Oppover.

*) Sitat Olav Aukrust: Aksión på Tande; fra Hamar i Hellom