Rastskydderna

Øl, badsute, middag fra buffet, og små konjakker ventet. Men rastskyddernas skål, hevet vi den?

Publisert første gang 21.04.2010

Til frokost var der havregraut med sjokolade og filmjølk på. Det bare ble sånn. Neppe har jeg spist det før. Men det kan skje igjen. Det kommer an på konteksten, som det sikkert heter hos de akademisk snakkesalige. Jeg vet da faen. Jeg var sulten, og åt det. Smaklig måltid, som det heter på de kanter.

Vi var ikke ivrige på å ta oss av gårde grytidlig. Samlet kan turlaget nok ha en litt annen rytme enn skipperen. Det får ikke hjelpe. Det skulle nå ha tatt seg ut. Bedagelig frokost til passelig tid og langsomt morgentoalett heter det i programmet. Det er nedfelt som lov.- Ekspedisjonsleders lov: hurry down, please; vi er ikke på fjellet for å skynde oss i hjel. Matro og ro til å samle seg til utedassbesøk må få rå, og til å ta den tid man trenger både her og der. Mat er brensel på tur. Man må ha nok av den. Og det man ikke har nytte av i den må man få kvitte seg med, etter sin naturs orden. Sånn er det bare. Springe etter bussen kan man gjerne gjøre andre steder.

Men omsider var det da gjort, alt som gjerast skulle. Så sto vi der i vinden og kjeik i været da. Det var ikke det beste. Vinden hadde dreid på vest og sto oss inn i fjeset fra høyre, og i lufta lå det snø et par smågrader under null. Vi var på over tusen over havet, og det var tre unnabakker og tre stigninger framfor oss. Men det var Jämtland dette og timeterskoter i fjällkartan, og ikke akkurat Hurrungane på form, og rastskyddet Hulke halvveis langs leden til Helags. Det ville gå bare godt. Utfor og i vei bar det.

Det ble noe snakk om nye bukser. Og det bare må medgis. Teknisk turtøy har noe for seg. Etter en halvtime i blautsnøværet måtte ei gammelbukse av og ei nybukse på. Deretter var veien gjennom kulingen stiv og strak og slagen. Og jo da, kotene i kartet var tette her og der, men bakkene like fullt slake. Ned kom vi velberget, og opp gikk vi greit. Her og der klabbet skiene i fokksnøen; her og der gled de baklengs på skaren. Vi lot det bli med det. Det var kanskje best sånn. Det blir kanskje best sånn,- over langen. Vi gikk lenge i stillhet gjennom vind og snøvær og kontemplerte over hvert vårt. Og ingen av oss var redd for noen ting som helst annet enn det alle er redde for alltid, og som vi der og da slett ikke visste av.

Leden går i unnabakke ned i en flat dalgang etter passering av en lav senkning mellom to flate høer. I dalgangen er det vannskille mellom Ljugnans vassdrag og Indalsälvens. Der ligger Hulke. Og her er det tid for å skrive rastskyddets pris.

Det finnes ikke stort å gjemme seg bak i dette lendet; ikke en bjørkelegg å sjå noe sted. Snaut og vindhardt er landet, og galt kan det gå for den som er vettlaus, matlens og tynnkledd her. Hærer har før frosset i hjel her omkring i mangel på ly.

Så bygger man heller rastskydd. De finnes langs alle leder, og er to tak satt mot hverandre i en spiss med vegger i hver ende; dør i den ene, vindu i den andre,- og bord, benker, ovn, nødved, nødtelefon til politiet og bok til å kvittere for sin passering og sin destinasjon i. Litt hånat å sjå for en alminnelig stortrondhjemmer og skrytpave en godværssøndag. Men du verden for et eventyr i snøvær og blest og peising.

Der inne slo jeg frampå om det: Vi er nøkterne menn med god inntekt og bare alminnelig gjeld. Hvorfor driver vi egentlig i det meste av livet på med noe annet enn å være på skitur? Meningsløst.-

Hm, jo da. Det kan du jo gjøre. Det hadde du sikkert hatt godt av i en periode av livet og ikke angret på siden. Så gjør det du.-

Jaja. Vi får nå se. Det er så mangt man skal ha gjort før man dør, og det der kunne sannelig ha vært noe å dø av,- når det nå først uansett likevel må bli så galt en gang. Men det siste der skal nå få vente litt ennå, og der det finnes rastskydd har en kanskje bedre odds for komme seg igjennom litt lenger og; de er til å ta det litt med ro i,- så en litt fredeligere kommer seg dit en likevel skal.

Det skulle sannelig ha vært flere rastskydd langs livets turleder,- dypere enn det bør en vel ikke la blødmene bli. Her. Det er så en nesten må si: Heia Jämtland! Og det er vel ment. Men det er kanskje på sitt vis en annen skål igjen, det da. Her altså.

Nåvel. Så gikk vi i gang igjen; opp av dalgangen med vannskillet i, og over neste hø. Det hadde holdt opp å snø. Et blått stykke himmel ble sannelig å se, og fem stråler sol stakk seg fram i et kvarter.

It totally made some day. Vestafor oss kunne vi ane et digert fjell som skybankene fra nordvest sto og stanget i. Vidda bortover dit var skir vårsol over kvitt land. Borti hugget der toget et skiløperfølge av noen på vei til etellerannetsted. Helagsfjället er det høyeste i Sverige syd for polarsirkelen. Det sto i skybanken og fikk seg nordavind. Ingen av dem kjente noe til det, vil jeg tro. Men fjellet ville ikke vise seg fram for oss; trollet.

Og med ett var øyeblikket over. Skyene lukket himmelen. Vi kom skistøle og raudlette i fjeset til Helags i stiv kuling og snøfokk langs bakken ved nonsleite. Åh! Dæffen, hadde jeg nær sagt. Livet kan utholdes. Det jeg ytret var påtatt forunding over hvorfor ikke jeg jobbet og bodde akkurat der, akkurat da og for bestandig. Med hva som helst; en tanke å kjæle med i slekt med forestillingen om uendelige skiturer som liv, levevei og livskall. En blir vel lei av sånt og, som han sa korkaillen som drakk seg i hjel og kom til himmelen og ble engletenor.

Øl, badsute, middag fra buffet, og små konjakker ventet. Men rastskyddernas skål, hevet vi den? Det burde vi ha gjort. Vi hevet den i ånden. Og hvis ikke tar vi den nå. Det duger. Ta den dog ikke på rastskydderna. Det er ikke godt fjellvett.