For polarheltens åsyn

Publisert første gang 20.04.2010

Mobiltelefonjævelen er utenfor nettverkenes rekkevidde, og faenskapet var av. Det gode liv.

Fra Storulvån i Jämtland, Sverige, mot Gåsen; lendet er flatt og snøen er glatt innover den lave dalen. Fra forskiene mine grunner et uutgrunnelig fjes mot meg over skiløperens dåd og dont i snøen og livet. Skimodellen har navn etter en norsk polarhelt. Hver sin halvpart av ansiktet hans er tegnet på hver sin ski. Tegningen danner et alvorlig og ettertenksomt fjes som ser på meg fra snøhøyde. Bildet blir som jeg ser det; anklagende om jeg føler skyld, urolig om jeg føler utrygghet, verdig om jeg føler ro, andektig om jeg føler fred, deltakende om jeg føler sorg, anerkjennende om jeg føler stolthet, oppmuntrende om jeg føler glede.

Turlaget finner rytmen. Utstyret setter seg på kroppen. Fjellet setter seg i kroppen. Vi bærer oss selv og alt vårt med oss. Rekkefølgen i gruppen på fire ordner seg selv. Vi har vært på tur før, og vet aldeles hva som vil skje. Vi går over ei myr og over en elveis, følger tydelige svenske løypemerker videre gjennom fjellbjørkeskog oppetter langs islagt elv. Bein og armer går sin diagonale gang. Tankene på alt der bak og bortenfor flyr i stadig mindre sirkler, og samler seg om tur; det er intet mer å gruble over; oppgaven håndfast nok som den er: å ta seg levende og velberget dit en har tenkt seg,- turist eller ei; menneske, distanse, retning, kurs, tid, lys, vind, vær, føre, krefter, næring, væske. Det går bare godt. Vi stoler på oss selv og hverandre.

Vi har vårlys og hvite vidder omkring oss. Men det er ikke godvær. Det blåser i den åpne dalen. Av og til er det gløtt av sol og vakkert å se. Men vi har vind i ryggen, og den er ikke til å stoppe i; ikke appelsin- og kaffelunt noe sted. Vi bare stopper og legger en mykere smøring på for den glatte snøen. Fingrene valnes når vottene må av. Så vi går snart videre. Høyere oppe i dalen friskner vinden litt på der bjørkeskogen tar slutt. Det fyker og fokker litt, men stadig god sikt mellom merkene i leden. Snart går det på den tredje timen. Kroppene vil ha næring. Vi stanser og fyrer litt med sjokolade, og kiker litt i kartet. Vi bestemmer oss for å nå rastskyddet i leden før vi eter. Sjokoladen virker og vi labber videre i vei mot skyddet ved Gåsån.

En halv time senere går vi over en lav rygg i terrenget, og finner skyddet i snøføyka bortafor flata bakenfor. Vinden har frisknet enda mer på. Vi prater litt kar og finner at det må blåse stiv og strak i kastene, og mener vel med det at det at vinden er en slags kuling. Det er ikke bare spøk på høyfjellssvensk flatmark; men vi lever i nuet nå og har det best i livet der det er. Vi tar oss inn i rastskyddet, og finner fire andre der. De var ved oppbrudd; to damer og to herrer på helgatur fra Stockholm; den ene damen var nordnorsk. Vi utvekslet noen fjellfraser og tomme åndfullheter og noen ord om vær, vind og terrengets beskaffenhet langs den videre led.

Så eter vi; og prater mer kar; herlig: energibrød med peanøttsmør, spekepølse, rekeost på tube, blåmuggost, sjokolade, gule marsipanhøner, kaffe, kakao, rett i kroppen suppe av assortert utvalg, og en passende mengde passende elevert og passende omsorgsfull mainnprat. Mobiltelefonjævelen er utenfor nettverkenes rekkevidde, og faenskapet var av. Det gode liv. Over hauet på oss hadde urkrefter fra evigheten spredd aske ut over himlene så de ikke kunne beflys. Ute uler vind og blest. I skyddet rår enkle og ukompliserte gleder uten kruseduller og krimskrams. Vi smurte et nytt lag solkrem i fjeset.

Mat er brensel på tur. Vi er skapt for å ete og for å vandre. Vi bærer mat med oss for å ete den, og forbrenner den på å bære mat videre med oss for å ete den. Det blir rett sånn. Mennesket har ikke kommet til jorden for å sitte og trykke sine hemoroider mot en kontorkrakk, tenke kloke tanker og å legge seg opp istervom. Helvete heller. Ganens gleder gleder mest den glade vandrer. Takke faen her ute i snøen for alle verdens flate skjermer og det som over dem flimrer.

Etter mett kommer lat; vi lar den sitte litt. Tid kommer. Det er vårlys og lange dager.

Så: tørr ulltrøye innerst. En halvgammel mann på blodtrykksmedisin kjølner av våt makko. Selbuvottene er litt rå i vindvottene når de kommer på; ut i vinden og på med skiene. Kneika som ventet var dagsmarsjens stigning. Fingrene valnet igjen, men vinden var ikke så gal. Vi la i vei, og jeg la ekstra i vei for å varme dem.

Stigningen hadde ingen ting med bratt bakke å gjøre; ikke et eneste fiskebeinssteg var påkrevd. Jeg stanset og tok igjen pusten da neglene sluttet å bite fingrene, og turlaget samlet seg i habitualorden igjen. Så luffet vi i vei videre opp hellinga,- stort mer enn det var den ikke. Da vi var kommet vel på vei videre rundet vi en liten kolle, og leden dreide langs lia på samme høyde.

Noen strakser senere var vi framme ved Gåsenstugorna. Og joda, det gikk godt an å komme fram. Jeg ville gjerne i hus da, og ble litt oppgitt inni meg over at vi måtte fortsette et hundretalls meter forbi første stuga for å få fatt i stugvärden og få tildelt rom, handle øl, hermetikk og knekkebrød, og like godt gjøre opp for oss der og da. Så da var jeg vel sliten og liten kar i fjellet allikevel da. Godt.

Hus fikk vi. Mat åt vi. Små konjakker drakk vi. Kar prata vi. Kort spelte vi. Og for å forebygge at det skulle lukte gnu som av Serengetis store vandring i rommet hadde vi en gløtt på vinduet om natta, som neppe hjalp på lyden. Det låt vel sånn der samma faen.

Jeg våknet småkald og måtte opp og ut på morrasida i herreærend. Vinden hadde dreid. Skiene mine sto pent satt opp av meg selv kvelden i forveien i yttergangen da jeg gikk inn igjen. Polarheltens ansikt så på meg. Jeg husker helt ikke hva jeg leste i det,- men det kan ha vært misnøye over at det gule kremmerhuset jeg etterlot meg i snøen kanskje ikke var helt fullt ut tilstrekkelig langt nok av hyttetunet.

Noen særlig mye større anklage var det i hvert fall ikke. Nattefred og fjellfred for i vind og vær omkring meg på min plass i evigheten. Den var min egen. Og i den hersket ingen.