Psychosfæren i Cisternene
Dagens besøk i Jakob Kudsk Steensens Psychosfære ga meg en slags forklaring på lyden i mitt eget øre, tror jeg.
Jakob Kudsk Steensens Psykosfære. I Cisternene i Fredriksberg. Foto: Marianne Zeiner ©
Den har vært fornektet, men den er der. Og den har vært der lenge. Fortsatt velger jeg å kalle det spontane otoakustiske utslipp, fremfor tinnitus. Jeg kan leve bedre med at ørene mine produserer egen støy, en ringing, eller summing som kan høres når det er stille rundt meg, som nå. Men det plager meg litt likevel, å vite at det ikke er kjøleskapet, pc-en eller alt det andre elektroniske jeg omgir meg med som er årsaken. Det er ikke den nyinnkjøpte frysebagen heller, selv om den bidrar med summing her jeg sitter alene og ser ned på en regntung Hyllie jernbanestasjon.
Men lyden har i dag fått noe opphøyet tillagt seg, gjennom nevnte Steensen. I Cisternene på Fredriksberg i København har han skapt en virtuell verden, en psykosfære. Den tar utgangspunkt i livet som oppsto for milliarder av år siden i vulkanske sprekker under havoverflaten. Denne vår felles opprinnelse, skal gjennom undervannsopptak fra havet rundt Azorene, og utenfor Stromboli,- og opptak fra en nyoppdaget arktisk dyphavsvulkan,- inngi en gjenklang i oss; en fornemmelse av forbundethet mellom alle arter på jorden. For visst stor tanke!
Utstillingen fletter sammen havets mange former for liv med menneskelig teknologi og tilstedeværelse. Lysende fossiler av forlengst utdødde ammonitter og sjøliljer, opptrer side om side med fisker som finnes i dag. Dette syns- og lydbildet lar mennesket undersøke overgangen fra ikke-levende til levende, og hvordan materie, bevegelse og psyke henger sammen. Sier Steensen. Et sted hvor livets kadence kan utforskes. Hva han nå kan mene med det.
Kadens handler i min verden om løpestil, hvor mange skritt pr minutt med begge føtter, eller en shanty, noe det er mulig å synge mens en løper i militær formasjon. Tror ikke han mener det.
Heller tenker han nok på det Wikipedia omtaler som den klassiske eller tonale kadensen. Den som fører fra en gitt akkord, som oftest tonika (treklangen på 1. trinn) eller dens medianter (treklangene på 3. og 6. trinn) via subdominant (treklangen på 4. trinn, S) og dominant (treklangen på 5. trinn, D) til tonika.
Jeg tenker vel at livets kadence må være såpass komplisert. Det må være noe med lyd. Lydene inne i, og utenfor ørene. Den evige ringingen kombinert med treklangene i den tonale kadensen. Lyden av havet utenfor Stromboli, og lyden fra den navnløse nyoppdagede dyphavsvulkanen. Noe opphøyet,eller nedsenket? 🤔 og ufattbart, noe en kan grunne over mens en vandrer rundt i Steensens psykosfære nede i Københavns gamle vannreservoar. I møte med dette blir fornuften bare noe smått.
Jeg innser nå, etter tiden nede i psykosfæren, at de spontane otoakustiske utslipp inne i mine ører må være et lydbilde fra ammonittiden nede i de vulkanske sprekkene, for milliarder av år siden. Havets lyd, gjenklangen fra tiden alle arter var forbundet med hverandre. Jeg skal heretter lytte til lyden i mitt eget øre med ærefrykt. For den er selve livets kadens. ☺️
Jakob Kudsk Steensens Psykosfære. I Cisternene i Fredriksberg. Foto: Marianne Zeiner ©