Båtsesong kan godt innledes på kongens fødselsdag. Jeg gjorde det sånn i år. Fikk akkurat med meg salutten på Kristiansten mens jeg utpå Lade skulle prøve å få fatt i bioetanol til brensel på byssa. Jeg fant ikke det, og måtte nøye meg med rødsprit. Den soter og gir mere og vanskeligere oppvask. Men det fikk være som det ville. Man må ha til kaffevatn ombord.

Jeg la vi vei nordetter landeveien til Helgeland med proviant og utstyr for noen få dager ombord pakket inn i bilen. Før jeg kom til Sparbu hadde Bjørn Sundquist lest ferdig Roy Jakobsens Seierherrene på lydboka. Jeg stanset for å justere trykket i venstre bakdekk ved Shell i Figgasvingen på Steinkjer. Jeg hentet ei ny lydbok ned fra skyen mens jeg ventet på at tre gutter i en Volvo skulle gjøre seg ferdige med luftmunnstykket. De skulle sjekke alle fire dekk, så det gikk noen minutter. Jeg valgte meg en roman av Stephen King, Ildbarnet, hos Storytel. Da trykklufta var ledig, oppdaget jeg at målevertøyet på pistolen hadde så oppskrapet glassdeksel at skalaen ikke lot seg lese av en enøyd eldre herre med gammelsmannslangsyn.

Jeg kjørte til Cirkle K på Sannan, og fikk gjort mitt der med det samme. Straks etter forlot jeg Steinkjer via Dampsaga og tunellen gjennom Eggehvammen.

Det var sol og klarvær, og bart hele veien til Gartland, dit veien var saltet. Over Gartlandskogen og Høylandet, og utetter Innerfolda og utover Bindalen var det snødekke. Jeg holdt Stephen King gående med sine viderverdigheter i den paranormale dimensjon hele veien nordover. Det var noen få grader under null, og i mitt hode fare for såpeglatt her og der. Så jeg avpasset farten deretter, og stanset for å slippe forbi de som hadde større mot på høyere hastighet enn meg. Man kjører som ein hattkaill etter hvert. Det gikk bare godt. Man har da også doning for vinterføre.

Båten har ikke hatt besøk siden i begynnelsen av august. Da var den blitt framsynt fortøyd for vinter, med brest forut og akter på begge sider, og springtamp begge veier på begge sider; og tre fendre på begge sider.

Det har vært en kald vinter med lite storstorm fra sørvest. Men på Sør-Helgeland kan også austlig vind om vinteren ofte være en hustrig kuling i støytan. Og det hadde vært streng kulde lenge. Så helt fri for ank over båten har jeg ikke vært denne vinteren heller. Om det ikke blåser i stykker, kan noe alltids fryse i stykker i stedet. Og noe vesnetlig kan man ha glremt av sist man var ombord. Det er ingen egentlig grunn til bekymring. Alt går til slutt til helvete uansett.

Men mottatte meldinger hadde meldt bare velstand, og var vel til å tro. Man akter på båtholdet i Viksjøen båtforening, og ser til hverandres fartøyer når man er nedom for å se til sin. Så jeg hadde ingen rasjonell grunn til mismod. Men lell.

Det mørknet mens Stephen King fortsatt holdt på med sin pyrokinese mens jeg ventet på ferga på Holm. Ferga kom og vi ble vinket ombord og fikk skiltene fotografert av matrosen på MF Heilhorn. Jeg steg ut og gikk opp. Kafeen var ennå åpen. Jeg tok en kopp kaffe og åt en kald pizzabolle og en vaffel med bringebærsyltetøy.

Jeg slapp bilene fra bak meg på ferga forbi meg med det samme jeg kjørte på land i Vennesund. Og fikk veien for meg selv hele veien til Vik. Her på nordsida var veien nesten bar igjen. Men det gikk en lett snyeling mellom Sund og Sand, så jeg tilpasset farten til mann med hatt igjen forbi Sundshopen. Fra Sand er det raka vegen bortetter flatlandet forbi Stein til Vik. Jeg kostet på i 75.

Veien ned i Viksjøen var snødekt og nybrøytet. Det var mye snø på jordene til Sør-Helgeland å være. Her driver varmvannet fra Mexicogolfen forbi og holder havnene isfrie og vintrene korte.

Jeg gruet meg litt til å kjøre ut på moloen, men svingte med full og velkjent visshet om at det var helt påkrevd, ut på den uten kny. Det var snødekke der også, og kanskje brøytet. Men nei. Neppe. Landvinden hadde vel blåst all faens løssnø på havet. Jeg listet meg utover med firehjulstrekkeren som jeg pleier enten det er sånn eller sånn. Hattkaill på havet. Gikk bare godt det; som det også pleier.

Jeg lot Stephen King holde meg i ånde med et kapittel til mens jeg satt i den vame bilen og gruet meg for å begynne å ta meg ombord. Det var kommet artrose både her og der siden sist jeg var her. Å ta seg på dekk under kalesjen krever klyving og balansering av ripa. Jeg gledet meg ikke.

Jaha. På med boblejakke, lue skjerf og vanter. Ned gangwayen og utover på den lette strekkmetall flytebrygga. Lys i alle lysposter utover brygga. Lovende utsikter til tilgang på strøm. Det var fjære.

Skuta lå på plassen sin tilsynelatende som forutsett da jeg forlot den sist sommer. Den var lett nedsnødd, og det lå skaresnø på ripa som måtte klaters for å komme ombord. Jeg jiglet meg utover utstikkeren mens jeg holdt meg fast i nabobåten, som lå tettere inntil enn meg. Jeg dunket og plukket vekk skaren på ripa og trakk opp glidelås og kneppet opp knapper. Jeg grep handrailen og satte høyre tåballe og stortå mot fenderlista og heiste meg opp. Stående på ripa inspiserte jeg kalesjetaket, der det har seg med å samle seg en dam jeg noen ganger har fått i nakken. Den var nå frosset til bunntæla is, men var ikke større enn at den kunne bankes løs med et slag innenfra fra undersida. Jeg hev isklumpen på havet og trakk glidelåsen videre av. Jeg pirket mer snø og is laus fra kalesjetaket og fikk tak i tøystroppen oppå der til å holde seg fast i når en skal stige inn. Så steg jeg ned på benken bak rorplassen på styrbord side. Og videre ned på dekk. Hm. Det gikk altså bra. I år også. Det er nå så rart med det. Snedig. Hm.

Jaha igjen. Joda. Nøkkelen lå på sin faste og ikke så veldig hemmelige plass. Ingen grunn til å gjemme denne mer nøye enn som så. Ingen tyv er så dum å stjele denne 45 år gamle båten med marsjfart 6,5 knop medstrøms. Og om vinteren er alle knuter og knoper i trossene frosset til urørlighet, så ingen dum tyv vil få den laus heller.

Vel. Jeg låste meg inn i lugaren under dekk. Jeg brukte lyset på telefonen for å se. Ved første inspeksjon så det ikke så ille ut i år heller, nei. Jeg hentet bryternøklene på sin faste og ikke helt selvfølgelige plass nede, og gikk opp på dekk igjen, og løftet luka til motorrommet og lyste nedi. Jaha. Stor sett tørt; litt dieselvatn i dørken under tanken, som det bruker. Ikke diesel eller ferskvann eller sjø eller noe annet uventet søl i kjølen. Strømmen frakoblet plusspolen på begge batterier. Vi ser ut til kanskje å kunne ha stått han av i år også.

Nåja. Vi fikk nå ennå se.

Jeg hanket batteripolene på uten støt eller gnist. Jeg satte nøklene i bryterne, og skrudde strømmen på. Ingen ting tok fyr. Gikk kan hende bare godt. Jeg steg opp og ville sette anlegget på på instrumentbordet ved rorplassen. Det var instrumentene og knappene tapet over med et stykke gaffa, pånoert med kulepennskrift beskjed om at kranene for toalettvann og kjølevann var stengt. Jaha.

Jaha. Det var de jo ja. I år også, det da, antekeligvis. Ned i rommet igjen, for å åpne for fløden. Ingen sprut noe sted. Ingen lekkasje.

Såh. Nåh. Sannhetens øyeblikk for rederen. Jeg fjernet gaffatapen og trykket på knappen som satte strøm på elektronikken. Det gikk fire sekunder, og lød et lite bipp. Viseren på voltmetret steg til 12,1 ish volt. Jeg tok min mentale sats og trykket på start. Det gikk fem sekunder. Voltmetret rikket seg ikke mens Volvo Pentaen ble glødet. Så da det kuæk, kuæk, kuæk i motorrommet av startmotor som dro. Så det døngk, døngk, døngk, før det begynte å si døngkdøngkdøngkdøngk. Åh! Dæffen! Hurra.

Når motoren vel og vakkert hadde startet, startet jeg varmeapparatet også. Det pustet og blåste kald luft litt, før det begynte å ta strømpulser til gløding som sinket motorgangen og senket lyset i korte pulser helt til dieselflammen brant og apparatet ga varmluft fra seg i røret under dekk. Det tok noen minutter.

En ting hadde jeg glemt i sommer, så jeg: å slå eddik i doskåla. Det var tendens til steinavleiring der. Men ikke verre enn at det ville ordne fpr året seg med en skvett nå, og uten behov for demontering av faenskapet. Og det var bioetanol ombord.

Siden prekeverte jeg alt utstyr til nautisk bruk, inkludert en rødvinspapp, fra bilen og over ombord mens jeg lot maskinen gå for å lade. Så la jeg en kabel til en lyspost på flytebrygga for å hente landstrøm og satte en varmeovn på. Så sprettet jeg pappen og drakk to enheter fra rederiets rødvinsglass. Så gikk jeg på land for å hilse på gode venner bortover mot Kvalvika.

På land luktet det vinter og fjære og frau.

Da jeg gikk mot Viksjøen for å gå ombord igjen flammet nordlyset over Helgelands stjerneklare senvinterhimmel. Ombord var det varme og lys og verden var som den gjerne må. Jeg tørket båtråmen ut av køyelakenet over varmlufta fra apparatet, og tok to enheter til fra pappen mens jeg ventet. Før jeg stengte varmeapparatet for natta.

Jeg spilte et par korte kapitler Stephen King på lysboka før jeg gikk åt i køya. Det ble kaldt på morran, og jeg våknet av at jeg var kald og pissetrengt. Alt var som det skulle.

Jeg var hjemme ombord igjen. Man har så mange slags hjem. Verden snurrer mot en ny vår. Snart kommer den.

Ny vår

Ord