More poetry is needed

Ensomme stunder hører livet til. Så de må utholdes.

Å drive alene rundt i fremmed land er en krevende utfording for den til enhver tid rådende selverkjennelse. En kan komme til å måtte kjenne etter hva man tenker om hvem en er og hva man har, når en blir avkledd all gratis anerkjennelse for gammel moro en må ha stelt i stand før; fra der hjemme hvor livet er en trygg linje av disposisjoner blant kjentfolk gjennom dager som henger sammen med hverandre. Der ingen kjenner en og livet bare er det diskret punktet nuet, står en fort med bare sitt å støtte seg til,- for å begripe seg selv og begripe at slett intet er til å begripe. Og det har en bare godt av.

Men slike funderinger er altså straffa i ensomheten; å fanges i fruktesløse funderinger over seg selv og sitt,- og hvem en er og hva en betyr og hva en har å utrette i den bit av evigheten som er en tildelt, og som dag for dag renner ut for en nå. Kjenner en skikkelig etter, kommer en jo da fort til at det jaggu ikke er stort en betyr, nei,- og ikke særlig mye en vil formå å utrette. Og det er jo heller ikke sannhet. Neiggu heller.

Erkjennelsen smerter meg dog, om jeg nå først skal være så ærlig. Den smerter vel de fleste. Den smertet vel Julius Cæcar, Carl XII, Napoleon og Winston Churchill også,- i de ensomme stunder; og kanskje Cleopatra og Elizabeth I også,- skjønt her er jeg i tvil. Den smertet beviselig Henrik VIII; det skulle vel også bare mangle. Den smerter vel kanskje også dronningen,- men også her er jeg vel altså også i tvil.

Det er i alle fall mange djupe, mugne høl og råtne pøler av selvforakt og selvmedlidenhet og monomani og paranoia å falle ned i der bortover, i den veien en sviktende selverkjennelse kan drive en ut på. En får vel helst holde seg fra den; selv om en nok har godt av å gå den noen steg av og til. Så en vet at den finnes. Ensomme stunder må altså utholdes. Sånn er nå det.    

---

Den som ikke leser får heller intet skrevet. Og skrive må man. Sånn er det også,- her i Wales. Og på Island, vil jeg tro. Og hvorsomhelst for hvemsomhelst. Og for meg. Rett og slett.

More poetry is needed, står det,- i stor skrift på en høg vegg nedi gata fra her jeg nå sitter og skriver disse linjer. Får jeg ikke skrevet krymper jeg, og henfaller til ørkesløshet i all min dont. Da får jeg ingenting gjort, uansett hvor hardt jeg arbeider, og uansett hvor mye jeg utretter. Og å gjøre ingenting blir i lengden en for krevende syssel; den avstedkommer bare impotens, livslede, møkk og misnøye,- og spenningshodepine med fantomsmerter og syn,- i et øye jeg ikke lenger har.

Det har gått smått med både lesing og skriving en god stund nå. Andre krav i livet har ledet meg på villere veier mot graven. Snø skal måkes. Plener og hekker skal klippes. Avdrag skal betales. Vinduer skal vaskes. Pasienter skal behandles; ikke minst. Skyggeboksing skal bedrives; dumskap skal utholdes; tøv og inkompetanse skal turneres; kamper skal kjempes, og nederlag svelges og slagsteder evakueres. Det skal vel koste å være kar,- når en nå først har latt seg lure ut på å prøve det. Og attpåtil er det lett å la seg friste,- til å la den kravstore og blytunge skrivingen bare ligge på is, så de demoner som driver den kanskje heller kan få fryse ihjel.

Men nei. Det gjør de jo altså da ikke. Naturligvis. Sånn er nå det.

---

Så,- i en flott og helt serviett- og sjokoladefri bokhandel, i den forunderlige og vakre byen Bath i Somerset, fant jeg noe som kunne være høvelig lesestoff for denne distanse av ferden,- en Simon Jenkins' A short History of England. Vaskeseddel og forord lovet hva jeg hadde for meg at kunne være påkrevd for påfyll av viten egnet til å holde seg fast i universet med nå. Bokhandelen luktet av papir og støvet og gulnet kultur og eldgammel kunnskap. Jeg bet meg merke i at de ikke solgte verken stearinlys eller påskeegg der. Det behaget meg. Innvollene la seg pent til rette på sine de av evolusjonen anviste plasser, ved innånding i denne eter av anvedt ånd og utfoldet menneskelig begavelse.

Boken var i sannhet en åpenbaring. Kortfattet og relativt lett leselig gir den meg en samlet og sammenhengende innføring i de anekdoter og skrøner og ugjendriveligheter om maktbrynde og svik og ubegipelige eksesser i alt menneskelig, som danner Englands politiske historie made for television, og setter anekdotene og røverhistoriene og samtiden litt på plass for meg; gjør historie av historiene. Godt. Så tar vel livet til igjen. Jeg vet hvor jeg er nå,- har noen små begreper om nuets sammenheng med viten og kultur og evighet og tradisjon; råstoff til åndslivet igjen; som jo må gå videre, skal en fortsatt holde sine seil i vinden og få tegnet sine ord ned.

More poetry is needed. I dag er det langfredag. London Pride heter visst den ale jeg sitter med. Det er nok knapt noen waliser.

Det gjelder å løfte blikket opp fra skotuppene ved avgrunnen av ingenting i selverkjennelsens mest mugne høl, ja. Det er vel sant nok sånn at det er her inne i våre sinn vi lever det meste av våre liv. Men en skal nå kanskje ikke lukke seg aldeles til her inne i mørket heller. En får åpne gluggene og slippe litt lys og luft inn nå.- Men likevel ikke åpne for full gjennomtrekk, kanskje. Men. Jeg tåler vel kanskje en pint til av denne londoneren. Flat og litt emmen var han, men karakterfull i sitt likevel, og slett ikke så gal; som en ikke helt fullt ut fornem skarp ost har den nok sin særegne appell til dem som helst vil ha den sånn, ja. Jeg tar en til. Naturligvis.

---

De er visst sannelig et litt annet folk enn engelskmennene, waliserne ja. De holder visst i alle fall en annen og litt lettere tone her i det sønderbombede og gjenoppbyggede Swansea enn i den fordums dekadens i Bath. Men likevel: sett fra Grand hotel og ned ser kanskje verden litt mer forskjellig ut om en snur seg hit eller dit; enn den gjør på puben,- der er nå likevel stadig en fyllik like forbannet en fyllik.

Bath er i vår tid for den rastløse sant å si unnagjort på en dag; den ettertenksomme tåler vel en dag til. Jeg ble i tre, men fikk nok av den tredje, og tok av sted med toget etter frokost for å slå dagen ihjel i Bristol rett ved. Det var oppløftende nok. Blir hodeverken for ille, og fornemmelsen av ikke å vises altfor gal, kan det nytte å jukse litt. Da pirker jeg glassøyet ut og setter en svartlapp foran det tomme øyehølet. Og får på litt mystisk vis ganske god hjelp for både skallebank og usynlighet, så nakken får det med å bli litt brattere igjen. Det duger bare for en stund; en må tåle den oppmerksomheten dette kostymet vekker, og det duger bare så lenge svartlappen evner å holde hode hevet. Senker du det begynner de fattige å synes synd på deg, og da skal nok altså virkelig de fattige ha takk og takk. Don't you pitty me, milady!

Bath har vært bebygget siden de førhistoriske dark ages. Den eneste forekomst av varme kilder på de britiske øyer finnes altså her. Og keltere, romere og de saksere som etterhvert ble engelskmennene selv,- har her dyrket religionen, helsen, forfengeligheten, seg selv og hverandre; sosieteten og den gode morals og gode smaks ypperstepresteskap ble også trukket hit for de aftentilstelninger som kulten av vannkurer og mineralbad førte med seg. De badeanlegg og tilliggende herligheter som romerene bygget for utfoldelsen av sine tilbøyeligheter her, kan anammes som rester i nesten 2000 år gammel tilhugd og oppmurt stein. Snedig nok. Fra badejåleriets siste glanstid på 17- og 1800-tallet, står byen Bath tilbake som en riktig så søt liten falmet blondekant i gråværet.

---

Den er diger denne verden,- og mangfoldig, og neppe til å beherske in toto for noen. Men vårjevndøgnsfullsmånen over Bristolkanalen står i sør, og trekker havet av ei kjempefjære. Flo og fjære har jeg rede på. Med mine londonere under vesten går jeg utpå fjæra og pisser i havet.

The need for poetry migtht be a curse, though. Månen og havet vet ingenting. De bare er. Enn så lenge. Som altså er mye lengre enn vi får oppleve. Både før og etter.

Dikteren Dylan Thomas levde og virket i Swansea. Han debuterte med en fullt moden meningsmettet poesi som barn, og kunne vente i måneder og år på å få det rette ordet på rett plass i sin linje; samlet på rim og utarbeidet sine egne rimordbøker; og samlet tusener på tusener av nedskrevne enkeltord for å ha dem ved påkommende behov. Han arbeidet som en gal, og døde av sin store uro, sitt kompromissløse skjørlevnet og sin kroniske alkoholisme 39 år gammel. Han diktet vel ihjel seg og drakk seg til døde. - Love the words, skal han ha sagt til ensemblet, da han skulle få Under Milk Wood til å bli scenekunst,- og døde i følge en angivelig gjendrevet myte om seg selv etter 18 strake whiskeydrammer på ei kveldsstund i New York City senere på året i 1953.

Kunstens krav kjenner altså ingen måte og aksepterer intet som godt nok. Kun gravskriften blir til slutt en fullbyrdet poesilinje: Takk for alt. Hvil i fred. Nok nå.

Listen over de unge og litt eldre genier som brant opp i flammen er lang og lenger enn lang. Det fullkomne uttrykk for følelse finnes ikke. Dog kan intet likevel avholde poeten fra å søke det, igjen og igjen; ingen favn kan omfavne inderlig nok til å omslutte den ensomhet som søker poetens ord; ingen dram er dyp nok til å kunne drukne den lengsel som driver diktningen. Ingen henrykkelse over ordet er ham stor nok til til å få bli poetens siste.

Love the words. De sier nok stadig ikke det de prøver å uttrykke. More poetry is needed.