- Vi må tørre å gå bak teksten

Dramatiker og regissør AHA snakker med stor innlevelse om Vandringer til Falstad. Foto: Ulvilla teater AS

En samtale om krig, kjærlighet og menneskeforakt

• Samtalen utforsker teater som verktøy for å belyse historisk motstand og menneskelig overlevelse under krigen, med utgangspunkt i historien om Johanne Nevermo og ektemannen Rolf på Falstad.

• Fokus ligger på den indre angsten, de umulige valgene og den ultimate kjærligheten som drivkraft bak motstandsarbeidet.

• Gjennom bruk av alter ego og musikk i teaterformen søker teatret en balanse mellom det mørke og det lyse, for å levendegjøre det psykiske presset rollefigurene levde under.

• I samtalen drøftes eksistensielle spørsmål om menneskeverd og menneskeforakt. Det trekkes linjer fra historiske ydmykelser under nazismen til dagens samfunnsutvikling, der den sterkestes rett og forakt for enkeltindividet fremstår som en urovekkende aktuell tendens.

Før premieren på teaterproduksjonen Vandringer til Falstad, har produsent LAS og dramatiker og regissør Arnulf Haga AHA snakket mye om historien, angsten og at det er viktig å forstå hva mennesker er laget av. Her er en gjengivelse av en av samtalene.

Teksten er en maskinfremstilt utskrift av et lydopptak av samtalen, som er gjort lesbar på flytende norsk for folk, med hjelp fra AI-vertøyet Gemini.

LAS: Jeg vil stille deg et spørsmål for å forstå prosjektet ditt bedre: Som publikummer kan man lure på hvorfor du stadig lager teaterstykker om gamle kommunister på Verdal?

AHA: Utgangspunktet ligger i min tid som student i USA. Jeg ble overbevist sosialdemokrat i Amerika – et land med et helt annet menneskesyn enn vårt. Da jeg oversatte for en professor ved drama-avdelingen, måtte jeg signere på at jeg ikke var medlem av noe kommunistparti. Det var et sjokk for meg, som kom fra det norske demokratiet.

LAS: Men er det ikke et paradoks her? Det norske sosialdemokratiet har jo historisk sett vært den største fienden til kommunistene i etterkrigstiden.

AHA: Ja, det er sant, men mange forstår ikke kompleksiteten i det Norge måtte svelge etter krigen. Hvis man setter seg inn i stoffet, ser man at kommunistene på Verdal ble respektert av den borgerlige fløyen også. De var samfunnsbyggere. Folk som Rolf Nevermo og Oskar Øvre var støttepilarer. De kunne gå imot eget parti hvis de mente det var best for lokalsamfunnet, for eksempel i spørsmål om havneutbygging. De ble respekterte samfunnsbyggere. Nevermo hadde en elektrisk forretning i sentrum, men han fikk ikke lov av moderpartiet til å starte kommersiell virksomhet uten videre. Han begynte i bakgården, og etter hvert ble det en naturlig del av gatelivet. Det var aldri noe farlig ved det for oss som vokste opp med dem.

LAS: Kommunismen som bærende samfunnsideologi har jo kollapset i løpet av de siste tiårene. Du driver vel ikke med kommunistpropaganda eller ønsker proletariatets diktatur i Norge?

AHA: Nei, absolutt ikke. Mitt ærend handler om mennesker som har stilt seg til rådighet og blitt utslettet. Ta historien om Oskar Øwre, som overlevde fire konsentrasjonsleirer – det er en historie om overlevelse, uansett politisk ståsted. Jeg tenker mye på motstandsbevegelsen og hvor naive vi er i Norge i dag. Vi har aldri forstått Marshallhjelpen – vi tror amerikanerne var så snille, men det handlet om å sikre seg en plass i det norske samfunnet. Vi snakker for lite om de motstandsfolkene som kjempet sammen, uansett om de var kommunister, Milorg-folk eller andre.

LAS: For deg er det altså ingen skam å fortelle kommunistenes historie?

AHA: Nei. Skam er ikke på agendaen i det hele tatt. Forestillingen starter med Rolf Nevermo og hans kone, Johanne. Hennes hovedmotiv var å berge livet til mannen sin. Da han havnet som fange nummer 11 på Falstad i 1941, begynte hun sine vandringer til leiren med mat og klær. Rolf hadde en utrolig evne til å kommunisere. Han bygget opp en bisarr tillit hos tyskerne fordi han var en dyktig elektriker og praktisk nyttig for dem. Han kunne ha rømt fra Levanger mange ganger, men han lot det være for å beskytte familien. Det psykiske presset på Johanne, som satt hjemme med fire unger og ansvaret for gården, er noe vi aldri har forstått. Hun var kurér, og hun levde i konstant angst.

LAS: Dagbøkene hennes inneholder mye omtale av helt trivielle forhold. Hvordan fant du dramatikken her?

AHA: Hun slutter plutselig å skrive i 1943. Jeg måtte begynne å lese underteksten. Hun var gjennom porten på Falstad over 30 ganger og hadde topphemmelige møter med sin kontakt i motstandsbevegelsen i Fættaskogen. Det er her dramatikken ligger. Jeg har også lagt inn et alter ego for Johanne – en 12-åring i hodet hennes – som fungerer som en stemme som utfordrer henne og speiler angsten. Forestillingen handler derfor like mye om Johannes indre liv som om de ytre begivenhetene.

LAS: Hva driver Johanne og Rolf, tror du? Hva er de laget av?

AHA: Jeg tror det starter med den ultimate kjærligheten. Hun tok et enormt ansvar for å berge mannen sin for enhver pris. Det er det som har fenget meg – hun blir en representant for menneskene som risikerte alt.

LAS: Motstykket til denne kjærligheten er menneskeforakten, som vi ser hos nazistene under krigen. Er dette noe vi må være på vakt mot i dag?

AHA: Ja, absolutt. Jeg ser det samme mønsteret i dag, i USA og i hvordan det økonomiske systemet ofte viser forakt for vanlige folk. Vi ser tendenser til at man knuger sitt eget folk – enten det er minoriteter eller folk på bygda. Vi har en tendens til å bli bortskjemte og glemme hva samhold betyr. Den største utfordringen for oss er å hevde at den sterkestes rett ikke kan få råde, for det går aldri bra.

LAS: Dagbøkene dokumenterer Johannes egen virkelighet, men for å få dette til å fungere som dramatikk, holder det jo ikke å gå i dybden på dagboktekstene alene. Hun er jo bokstavelig talt med på å berge livet til mannen sin – hun har nøkkelen. Men det krever en livserfaring å skildre dette. Du har din egen bakgrunn fra Forsvaret og din nærhet til krigsmaskineriet. Når du velger å la Johannes alter ego snakke til henne, er det et dristig grep. Det må ikke bli for intellektuelt, for da mister man publikum. Hun må representere en lysere stemme, men samtidig stille de krevende og vonde spørsmålene.

AHA: Ja, det handler om reelle ting. Hun må stille de skarpe spørsmålene: Du er redd nå? Hva gjør du nå? Det er som om hun tvinger Johanne til å skrive dagboken, som om hun sier: Har du skrevet i dagboken i dag? Det er den indre tvangen hun påfører seg selv. Jeg elsker scenen der alter egoet sitter med Johanne i fanget og synger en barnslig vise om henne – det er så mørkt, men samtidig så sårt.

LAS: Det blir en krevende form dette, både for skuespillerne og for deg som regissør?

AHA: Nettopp. Og musikken, med Øyvind Gimses cello, blir som en forlengelse av dette. Når han spiller valsen fra 1920, da de var unge og nyforelskede på Helloheggen – det er ren fantasi, men hvorfor ikke? Det underbygger koblingen mellom dem. Det politiske er én ting, men det er de bestialske rammene de blir tvunget inn i som er det egentlige dramaet. De forteller om hvordan fangene ble stilt opp og beordret til å agere å bruke arbeidsredskapene sine som instrumenter – Det var en gang en pike som hette Josefin – bare for å ydmyke dem. Det er menneskeforakten i sin reneste form. Målet er å psyke dem helt ut. Det endret seg utover i 1943 da det begynte å gå nedover med tyskerne, men denne formen for undertrykkelse er det vi prøver å bringe frem i teateret. Vi leser ikke opp alle datoene fra dagboken, men vi bruker stoffet til å dvele ved de eksistensielle valgene.

LAS: Det minner meg om film. Som Sophies valg; hvor fryktelig det er når enkeltindividet ikke er noe verdt, og hvor ydmykelsen i rå makt blir et formålsløst uttrykk for overgriperens egen oppfatning av sin livsberettigelse.

AHA: Nettopp. Det er det vi snakker om. At enkeltindividet er ingenting verdt, og at det å ydmyke andre blir en bekreftelse på egen makt. Dette virker dessverre å være tidens melodi fremdeles.