Helgeland II

Vest for Skålvær og nordover fra Vega ligger Vegaværene. Det er en hel hop av dem; dunvær og eggvær, og en og annen fisken.

Utsikt mot Søla. Fra Ravnfloget, Vega.

Ylvingen kan formodes å være det sted i Helgeland som noensinne har vært aller mest i sentrum for sin samtids oppmerksomhet. Øya ligger i Vega kommune, og er bebodd av noen sjeler. Den kommer opp i leia på babord side når en etter passering Brønnøysund holder kurs noen små grader øst for nord. Nok om den. Den kjenner alle nå. Holdes kursen videre etter passering av nordspissen av Ylvingen kommer en opp i Lisøyråsa, og får etter hvert Skålvær på babord.

Det er et Helgelandseventyr. På en holme midt uti havet står det ei kvitmalt kirke, nesten aldeles for seg selv. Det er ikke stort annet der, og en tenker nok at i denne sekulariserte og gudløse tid er det neppe stor trengsel på kirkebakken der hver eneste søndag. Men Herren har altså en gang rådd for sine uti havet her. Kirkebygget er en langkirke i tre med plass til 200 personer, oppført 1889 for Lofotpenger. Som så mange andre holmer var stedet en gang det viktigste handelssted langs leia. Det høver å hilse et signe strevet til de tomme husene når en seiler forbi.

Vest for Skålvær og nordover fra Vega ligger Vegaværene. Det er en hel hop av dem; dunvær og eggvær, og en og annen fisken. Jeg kom til Hysvær med følge en sommermorgen før sola rant. Vi tok oss inn dit og fant fram til ei brygge vi kunne ligge ved. To gutter sov i køyene. Fire voksne steg i land. Og da rant sola; bare ørlite østenfor nord, og mytiske norske kystprofiler lyste opp; Træna, Lovunden, Sju Søstre. Det var et øyeblikk for evigheten. Vi tok en øl i morrasola.

Fra Vega

Den største av de sju søstrene i Alstahaug heter Botnkrona. Hun er penest på avstand, men lar seg godt bestige; det gjør de alle sju, i samma vendingen også, så å si, hvis en evner å stå ut med dem alle på en gang. Jeg nøyde meg med Botnkrona og den neste i rekka, Grytfoten; ikke rare navnene på så vakre damer det der, men sånn er det. De er noen digre svaberg, nesten fri for mold, mose og lav, kronet på toppen av 300 meter høye storsteinsurer. Jeg og junior gikk opp der en sommerdag med nokså mye østavind. Vi gikk oss møre i armer og bein og hode i den lange nedoverbakken ned igjen. Åh hjelpe meg. Det var vel gangsperra si, den dagen ja.

Mot Sju Søstre

Vi hadde egentlig losji i lavvoen vår. Men vi så det ikke likt å hvile ut på grasbakken inni der da vi kom oss dit. Vi rev den og pakket den rent nødtørftig inn i bilen, og bega oss til Helgelands beste hotell, hos Fru Haugan i Mosjøen. Der gikk både far og sønn tidlig og utmattet åt umiddelbart etter dusjen.

Disse linjer hitsettes fra et rom på Fru Haugans hotell. Det regner, blåser, og er riktig utrivelig ute. Mer om Helgeland følger siden. Følg med om du liker det. Her.