Helgeland III
Det kom en kar på brygga og tok tamp.
Hysværet og Vegaøyene tilhører i dag verdensarven. Dunværtradisjonen holdes ved like her; kunnskapen er kulturarv. Ærfulgen hekker i hus bygd av folk, og betaler for stell og vakthold med verdifull dun. Næringsveien er eldgammel, og omtales av Snorre i Olav den Helliges saga, der krangel om dunvær avstedkom manndrap og blodhevn. Av et ærfuglreir kan det sankes 15 gram dun; til ei dyne trengs det et kilo. Edderdunsdyner koster 30 000 kroner; dyr anskaffelsespris og stor luksus, men dårlig timepris for ærfuglrøkteren, som må hente dun av 60-70 reir for å få til ei heil dyne. Noen sjeler brenner for saken; heldigvis og ære være.
Øyene er mange og lave. Havet er grunt og leia kronglet og trang; fluer og tørrfallsskjær å gå seg opp på i søkk og kav. Motorbåten Rattatta har flaggskipper oppvokst i båt; han står han godt av i alle forhold til havs. Rederen selv er bygut, naturlig landkrabbe og klossmajor, og rår helst med båten i godvær.
Det var en annen gang det var sørvestkuling og regn og grisevær. Båten seilte med rederen til rors og ung urban matros på dekk i Meløy. Det er Salten i dag. Men for sjøfarende får det her være Helgeland der. Nordre Helgelandsflesa var forlengst passert på sørtur. Båten var nettopp overtatt av rederen, som der og da følte båten bra mange fot for lang, og elementet litt mer urolig enn forutsett. Vi hadde hastverk; hadde et fly til Kreta som måtte nås lenger sør i landet om noen dager. Da han kom settende med kulingen hadde vi Åmnøya på lo side, og hadde ennå smult farvann. Bolga svevde over kov og drefs forut til styrbord.
Vi gikk gjennom Åmøyhamn og fikk kulingen midt i fleisen. Han kom langsetter Rødøyfjorden og grov opp stor sjø å stampe i. Den nybakte reder fikk sitt svare strev med å dreie ror. I skrekkblandet fryd bakset vi oss til nyskapende bannskap i en drøy times tid fram gjennom alt vatnet som drev omkring i luft og hav, og holdt Rødøyløva opp forut etter beste evne. Alt løst ombord flytta på seg til stadighet. Rederen svetta litt på nasen. Da vi kom innunder Rødøya hadde vi fått nok av hele Helgelandsleia, det jævla tykjeværet og den satans sjøgangen det var umulig å kjøre båt i. Vi ville i havn.
Havn fant vi på Rødøya. Vi fomla oss inn. Vinden var stiv og sterk, men i havna var det smul sjø. Det kom er kar på brygga og tok tamp. Rederen til rors fikk småbleik og lett forlegen bakset fartøyet inntil etter å ha latt seg ta av vinden og drive av et par forsøk først. Godt ilandkommet sa rederen til karen på brygga, at aldri skulle han ut i denne båten i sånn sjø igjen. Karen så bare rart på ham; som om det der var noe, liksom; og det var det da heller ikke, har det vist seg på senere artigheter.
Vår hjelper på brygga betjente banken, butikken, dieselpumpa og båtanløpet på Rødøya også, og berget altså sjøblaute byfanter til kai når det måtte til. Og sånn er det; jo mer avsides og til jo mer ukristelige tider, jo sikrere er det,- det kommer en kar på kaia og tar tamp når du anløper; livet ved havet lærer at vi overlever bare ved å hjelpe hverandre. Det sitter i kropp og sjel.
Vi handlet, kokte og åt godt, og gikk tidlig til ro ombord i kulingen. Dagen etter hadde jævelen dreid og kom fra nordvest. Vi hadde han i styrbord skinke hele veien til Sandnessjøen; og måtte slåss med ham over Sjona og i Rankroken. Men rederen var blitt sikrere til rors, og matrosen tøffere på dekk; båt og mannskap sto han bare godt av; vi kokkelerte og drakk kaffe og levde som anna folk ombord. Utfor Sandnessjøen ble vi likevel lei av han. Vi gikk til kai, gikk i land, og åt middag og drakk øl på restaurant.
Neste dag fikk kulingen bare ha det så godt. Vi gikk inn under Helgelandsbrua og inn Leirfjorden, gjennom Sundet og ut Vefsnfjorden, godt i le for sjø og kuling innafor Alsten med de Sju Søstrene på; sneik oss videre langs Vevelstadlandet i stille, vakkert vær med en og annen lokale regnbygen. Kulingen hadde roet seg. Han sparka oss i ræva med sjø fra i går over Velfjorden, men inn Tilremsfjorden falt han sammen til kald og klar blansktilla.
I vakkert høstvær gikk vi til Viksjøen for pils og fotballkamp på TV på puben Lille Laila, nå desverre henfaren; dagen etter gikk vi til Trøndelag, og kom oss videre til Kreta just som berammet.