Adams aftenbønn
Denne min verdens forbannede gnål
om å vise seg frem alle steder,-
og dette de taktisk begavedes mål,
om å sikre oss ære og heder;
jeg har nok av det nå!
By meg fred fra det der!
Må jeg heller få stå
under skyggen av trær;
for å streve mot sannere gleder.
Denne min viljes ubendige trang
til å eie all velstand i haven;
lar min grådighet styre med tidenes gang,-
til jeg eter ihjel meg av gaven.
Få meg fridd fra meg selv!
By meg lett mat og ly.
Ganske snart blir det kveld.
Jeg går så til den by
der de mette skal glemmes i graven.
Til den siste av timenes sikre sorti,-
la meg høste forsiktig av grøden.
La den vandring på jorden som da blir forbi
gå mot frelse fra kjærlighetsnøden.
La meg smile mot smil
i en elskedes nikk.
La min lengsel og tvil,
i et tillitens blikk,
se sin mening med livet og døden.
Nordstjernen
Et skip vil ta meg hjem til helg
fra livets hav,
i uvær fra Vårherres belg,
og kov og kav.
I den lengste natt av netter
strever jeg og skipet etter
å nå frem
- til tidens hjem.
Vi seiler våre korte mil
i denne fart,
i urein sjø av tro og tvil
med dårlig kart.
Nattseilas i regn og skodde
runder snart den neste odde.
Stå han av!
- er livets krav.
Alt som er tar tidens kvern.
Nordstjernen er skipets navn,
- staselig i teak og jern.
Skip og skipper finner havn.
Den kurs som går fra jord til jord,
er alt vårt verd.
Som stukket på bestikkets bord,-
slik ble vår ferd.
Når skip og skipper får oss hjem,
vil Nordstjernen gå stødig frem
mot sitt forlis,
- i rust og flis.
Det skjønn som rår for hver en bit
har nå av lune seilt meg hit;
til her i tid og rom på ferden.
Reisende med denne verden:
Bli ombord!
Hold fred på jord!
Skip og skipper vil oss vel.
Nordstjernen tar ikke kveld
- i denne fjord.
Hun venter med den siste tur på egen kjøl,
dit verdensrommets motordur er tause brøl.
Siste solar gis før døden.
Slagg og sot blir hele grøden,
- rust,- og støv
av vissent løv.
Fattig er min egen strid.
Nordstjernen får ta meg frem.
Evig varer ingen tid.
Skip og skipper reiser. Hjem.