Trattoria Misericordia, Cannaregio, Venezia 😊

Jeg visste ikke helt hva jeg bestilte, men jeg hadde nok hatt for meg at Trattoria Misericordia var av de ypperste i Cannaregio. 

Jeg havnet her fordi jeg ga opp å få servitørens oppmerksomhet på det enklere spisested nedi gata. Der jeg hadde vært ute etter en enkel toast og en kopp kaffe. Og der jeg viste meg å være en usynlig mann på over 100 kilo som kun i selskap med seg selv ikke var til å få øye på. 

Så jeg ble sur, og gikk, siden ingen der kunne se meg. 

Det kan vel være alle disse flotte karakterfulle kvinner overalt kanskje, som setter litt livsglød i en hingst som et tatt ut av avlen. 

Og rampete, knusbedårende; med helt overbevisende ferniss av en kjølig selvbevisst eleganse. Åh, dæffen! Hadde man vært den som fikk ilden til å brenne, hadde man vært fortapt i Venezia. Men nei, sånn er det nok altså ikke mer. Eller har aldri vært kanskje; noen gang; eller litt kanskje, men for lenge siden nå. Faen og. 

Men. Det skjer noe med synet på livet når det italienske lyset lurer seg inn i den novembermørtna som truer i haudet. Man unner seg sogar et glass rødvin til lunsj midt på en søndag. Som om man faktisk fortsatt kan tro at man kan ha en legitimt krav på sin andel av lykken.