Kirkeklokkene slår tolvslaget når jeg bryter opp. Inne fra bacaroen strømmer Jethro Tulls Lovomotive Breath. Man kjenner i et glimt at man er til i en sammenheng av tid og rom og kultur og historie og samtid. Den nære, den fjerne, og den uendelige. 

I dag ble det fisk til frokost. Cicchetti hos Bacaro ae Bricoe kan redde dagen for den som vil ha noe mer enn kaffe og kaker å bite i til brunch. 

Det er med disse cicchetti som med de spanske tapas, de baskiske pinxos og de franske hors d’oeuvres,- de kommer fra egne gastronomiske univers for seg selv, i de respektive lokale kjøkken. De er kunstverker i småretter av lokale smaker i årtusengammel kokekunst. 

Man bruker å ete dem til vin eller cocktails av lettbørst. Men i dagslys på blanke formiddagen foretrekker jeg to kopper caffe latte. Børst vil jeg ikke ha. 

Hos Barcaro ae Bricoe i Cannaregio ligger de fleste av godsakene på små brødskiver. Jeg velger blant de utstilte i glassdisken. Først en med reker og en med tunfisk; med masse attåtgodis og garnityr oppå skiva. Og altså kaffe. 

Det ble suksess, ja. Snaskens og snadder. Ja. 

Mett ble jeg ikke. Men apetitten var vekket. Så jeg åpnet for en runde til. Det ble en med røkt makrell, og en med noe småfisk; ansjos eller sardiner eller gud vet hva. Nammenam. De holdt motet jaggu godt oppe i en stuppul blant levemenn, ja. 

Døgnet er litt forskjøvet. I livskunsten gjør man som man vil. Man kan ete sin frokost når man føler for det. Solen skinner fra blankblå himmel over Venezialagunen og byen. Jeg har solbrillene på. 

Man gikk og betalte, og mumlet sine velsignelser for maten på sin ytterst sparsommelige italiensk.

Så tok jeg resten av dagen fatt, og drev avsted på mine ben gjennom mysteriene i Venezia i noen timer, og tok min væren til meg som best jeg kan. 

Da solen falt hadde jeg den over San Giorgio Maggiore, fra ute ved Arsenalet. Der satte jeg meg ned for en øl. Og skrev disse linjer av levende liv ned i evigheten.  

Jeg visste ikke helt hva jeg bestilte, men jeg hadde nok hatt for meg at Trattoria Misericordia var av de ypperste i Cannaregio. 

Jeg havnet her fordi jeg ga opp å få servitørens oppmerksomhet på det enklere spisested nedi gata. Der jeg hadde vært ute etter en enkel toast og en kopp kaffe. Og der jeg viste meg å være en usynlig mann på over 100 kilo som kun i selskap med seg selv ikke var til å få øye på. 

Så jeg ble sur, og gikk, siden ingen der kunne se meg. 

Det kan vel være alle disse flotte karakterfulle kvinner overalt kanskje, som setter litt livsglød i en hingst som et tatt ut av avlen. 

Og rampete, knusbedårende; med helt overbevisende ferniss av en kjølig selvbevisst eleganse. Åh, dæffen! Hadde man vært den som fikk ilden til å brenne, hadde man vært fortapt i Venezia. Men nei, sånn er det nok altså ikke mer. Eller har aldri vært kanskje; noen gang; eller litt kanskje, men for lenge siden nå. Faen og. 

Men. Det skjer noe med synet på livet når det italienske lyset lurer seg inn i den novembermørtna som truer i haudet. Man unner seg sogar et glass rødvin til lunsj midt på en søndag. Som om man faktisk fortsatt kan tro at man kan ha en legitimt krav på sin andel av lykken.