Antico caffé Laiolo, Genova 🙂

Jeg fant mitt faste tilhold her høveleg. Det er godt i blant på tur å kunne finne sine lokale vaner. Matveien er jo lang i Italia.

Det et to damer som driver her også. Men formatet er et annet enn hos to andre damer jeg også har spist hos her i byen. Disse her har en omfangsrik restaurantmeny, og en innholdsrik liste med primi piatti som duger framifrå for måltid i en bare litt større enn en helt liten fei. 

Og det finnes også et rikt utvalg med pannini som duger godt til brunsj. 

I løpet av tiden her har jeg arbeidet mye med utvalget av primi med sjømat. Nevnes for utmerkelse med eikeløv hos den spesielt interesserte, kan særlig spaghetti con accigua,- altså med ansjos det da. Som vi da nå har lært allerede. 

Blåskjell og blekksprut og reker og kreps og krabber og annen godis fra havet er også til å få oppi pastaen; og naturligvis de mer vante varianter hjemmefra med kjøttsaus og carbonara og pesto. 

De mer beslutningskrevende secondi tok jeg ikke for meg i min tid i nabolaget. De høver vel best til måltider i mer enn bare eget selskap. Men dog bevares. Jeg smakte jo på blekkspruten. Prima.

Da jeg kom tilbake for tredje gang hit, skjønte damene begeistret at de hadde meg. Og det gjorde det slett ikke mer påkrevd å prøve å vende vanen. Omsorgsfull service til mitt behag, kom i retur for min i bedagelighet etablerte lojalitet. 

Matveien er også lettgått i Italia. Jeg behøvde ikke å gjøre den ikke så lang i Genova.