Rinderleber mit Bratkartoffeln og stekt løk og en grønnsakpurré som sikkert har et navn jeg ikke kan, serveres a la carte på Gaststätte Bavaria i Bayerstrasse i München. Ikke synlig ultraprosessert; men den alminnelige moderne kostforakter spiser trolig ikke sånt likevel.

Det er helt ubegripelig for den mindre fornemme og mindre raffinerte gane. Måltidet, storfelever altså, er verd at enhver stopover til hvor som helst alltid legges til München.

München er en fin by. Den er omtalt et annet sted her i notatene også. Jeg reker som oftest innom når jeg er i strøket. Og strøket er stort.

Og nå går jeg alltid innom mitt stamsted i Bayerstrasse. Det er et litt halvshabby strøk bortover der. Men man trives jo blant sine. Folket og de folkelige; de som kanskje ikke orker å leve helt etter den gjengse oppskrift mer. Men som ikke snobber nedover heller. Vi som gjerne sirkler litt rundt jernbanestasjonene, uansett hvor vi kommer. Vi som ikke vil ha makt over mer enn oss selv.

Ølet er godt og menyene er store her. Jeg vil helst alltid ha lever. Men det har hendt at de har vært fri for det når jeg har spurt. Det har gått bare godt allikevel. Naborettene på menyen ligger intet tilbake for noe. Jeg kan særlig anbefale lammekotelettene.

Menyen har intet avsnitt for særlig ultraprosessert mat. Salat av grønnsaker vil man nok kunne få. Men menyen har intet avsnitt for vegetarisk eller vegansk spise heller. Men det finnes å få borti gata da; hvis man på død og liv må. Og det må man vel.

I Bayern spiser man kjøtt. Og drikker øl. Vi, folket. De maktesløse. Sånn er nå det.

En svær porsjon lever og tre Augustinere: 25€. Intet betalingskort aksepteres. Nur Kontanten. Bavaria Gaststätte anbefales likevel. Med eikeløv.

Prøv deg på leveren her, og la en ny verden av gastronomi åpne seg. Vel bekomme.

Noch ein bier, bitte.

Dedikerte motorvognssett har forlengst overtatt langdistansetrafikken med dagtog for persontrafikk på kontinentet. Men die Bahn har likevel ikke vraket spisevogna for de mer sekunda serveringstilbud kiosk, bistro og automater, slik vi er blitt sørgelig kjent med utviklingen i mer æreløse jernbaneforvaltninger. I tyske ICE-tog kan du gå å spise frokost i spisevogna.

Det må dog vedgås: de rant ikke akkurat over av yrkesstolthet og serviceinnstilt forekommenhet, de to som betjenete ICE Bordrestaurant i min del av toget fra Amsterdam til München heller. De er vel utnyttet og underbetalt og falne for den endetidssteming som rår i det overflodssamfunnet de betjener; der solidaritet, stolthet, ære, arbeidsglede og selvpålagte personlige plikter kaster lite av seg i den evige heksedans for Mammon.

Men altså. Frokost ba jeg om ved disken, og frokost ble jeg så servert. Ved bodet. Fransk frokost etter at jeg litt likegyldig til akkurat dette bekreftet at joda, den franske går sikkert fint. Den kom på bordet og var vel som forutsatt: croissant, et kvitt kveitemjølsrundstykke, et mørkt rundstykke med rug i, og smør og søtpålegg; to syltetøy, honning, sjokoladepålegg. Og kaffe; en raus kopp med helt ekte svart kaffe i et helt ekte krus. Det hele ble servert med ekte krustøy, og stålbestikk.

Gleden over å sitte ned ved et ekte bord i en ekte spisevogn, der det arbeidet mennesker som serverte mat de selv anrettet, var vel større enn den gastronomiske glede dette franske forkostmåltid avstedkom. Jeg satt og kjente på denne, og drakk min kaffe langsomt og i små slurker mens den kølnet, og toget rullet ut av Eindhoven og mot Venlo og videre over grensen mot Nordrhein-Westfalen i Tyskland.

Vi var i ferd med å bli to timer forsinket. Det gjorde ingen ting. Jeg har ikke stort annet jeg må rekke nå, enn min egen begravelse, som er lenge til, og kanskje noen premierer på vegen dit. Det kommer til å gå bare godt.

Jeg skal legge inn noen flere spisevognbesøk på vegen videre.