Under en blyhimmel

Hva skal vi nå ta oss til? Når tanken står stille under denne blyhimmelen?

Vår lille verden har gått grusomt i stykker.

Norge sørger, og ingen sorg vi har kjent er som denne. Den er overalt og i alt for alle.

For nesten enhver gjelder at noen vi kjenner eller kjenner noen som kjenner, er direkte rammet av det grufulle. Og ondskapens og menneskeforaktens vesen har materialisert seg i handlinger uendelig langt bortenfor det allment fattbare. Vår folkesjel og vårt levevis og våre felles verdier og vår samfunnsintegritet er krenket i ideologisert vanvidd; i hat forsøkt legitimert av bunnløs forakt for alt menneskeverd.

Det er ikke til å ta.

Vi er i en forfatning som krever av oss det beste i oss for å få oss til å ta oss videre. Det er ikke lett å kjenne visshet for at en har det den tunge tid krever. Min penn og min forstand og mine kunnskaper er det beste jeg har. Det gir meg mitt levebrød å bruke disse evner. Jeg vet ikke nå å kjenne trygghet i penneføringen. Forstanden strekker ikke til for å begripe. Kunnskap og gammel erfaring hjelper ikke på den nagende uro i sjelen; på den bunnløse tristhet.

En må som best en kan prøve å stå oppreist på de bein en har; forsøke stole på at de bærer inn i en framtid til å leve i.

Håp. Kunnskap og gammel erfaring lærer at vonde minner blekner og at veier går videre fra alle vonde veiskiller. Også de som er så vonde at de ikke er til å komme seg forbi med full verdighet og intakt integritet.

Sorg leger sår. Den gode grå hverdag vender langsomt tilbake. Vi vil snart få annet å tenke på igjen, i dager, uker og år som kommer. Noe gledelig. Noe vanlig. Noe godt. Noe trygt.

Vi er en underlig og snill og naiv liten nasjon. Vi kan være selvgode, ufordragelige og kranglevorne. Vi er kjølige og distanserte og sky. Men vi kan nok sies stort sett å ha et godt og omsorgsfullt hjerte. Når det røyner på bruker vi å bry oss; både med andres, og om hverandre. Vi er ikke alltid bare oss selv nok. Så veien gjennom tiden bringer nok også oss videre.

Men det er noe med den navnløse sorgen over det som er for vondt til at det finnes begreper om det. Det lar seg ikke så lett snakkes om, det som gjør alle store ord fattige, hule og meningsløse. Faklene slukner. Den store sorg- og samholdsretorikken stilner. Rosene visner. Erkjennelsen er: dette marerittet får vi ikke til å gå over ved å skifte kanal. Not made for televison.

Sorgen klinger i sjelen. Den gjør ensomheten mer ensom. Den gjør utilstrekkeligheten mer utilstrekkelig og tausheten enda mer taus.

For dette må vi ty til hverandre. Vi har ingen andre. Det er for hverandre vi er til. Det er hverandre vi må ta vare på nå. Annet vis har vi ikke til å ta vare på oss selv.

Medfølelse. Døden er ubotelig. Unge liv er borte for alle tider. Det er ikke til å bære. Men noen av oss må.

Det er ingen smal sak å trøste denne lidelse. Det er ingen smal sak å bøte terrorens skade på de overlevende. Det er ingen smal sak å trøste det savn som rammer dem som nå er dømt til å overleve sine barn. Jeg vet ikke hvordan det skal kunne gå til. Tung er denne børa, og noen vi kjenner må bære den lenge.

Vi andre får by dem oss selv. Ikke vårt hat mot misdederen, men oss selv. Ærlig og redelig oss selv. Så kan kanskje sorgen få lege sår med ny tro på mennesket, og ikke med hat og bitterhet som får få ødelegge enda flere liv.

Oss selv. Så små vi enn er. Vi har ikke annet å by.

Verdighet. Det er ikke meg gitt å forstå misdederen. Jeg vet hva han heter. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg tillater meg å finne ham alvorlig villfaren og aldeles ødelagt i kjærlighetsevnen. Hans ideologi må kunne avskrives som paranoia.

Norge er et sivilisert samfunn. Det er ingen gammeldags bananrepublikk uten rettsikkerhet, og med rettsprosesser drevet av hat. Misdedere tiltales, dømmes og straffeforfølges etter lov og dom her. Vi lynsjer dem ikke.

Vi må ta oss i akt. Skal vi holde sivilisasjonen høyere enn den ideologiserte menneskeforakt og det doktrinære hat, må vi klare også å innrømme misdederen hans menneskeverd. Det må vi gjøre for å ta vare på oss selv.

Og vi vinner ingen åndskamp mot hat og vanvidd ved å be oss fridd fra å se det. Denne ondskap tier vi ikke i hjel. Vi er en kulturnasjon. Vi overvinner den.

Vi er den suverent overlegen. Mindre enn det kan vi ikke gi oss lov til å tro. For den framtids skyld som vi nå må gå oppreist inn i på våre egne bein.

Under den himmel vi har.