Bordrestaurant ICE, Deutsche Bahn 🙂

Dedikerte motorvognssett har forlengst overtatt langdistansetrafikken med dagtog for persontrafikk på kontinentet. Men die Bahn har likevel ikke vraket spisevogna for de mer sekunda serveringstilbud kiosk, bistro og automater, slik vi er blitt sørgelig kjent med utviklingen i mer æreløse jernbaneforvaltninger. I tyske ICE-tog kan du gå å spise frokost i spisevogna.

Det må dog vedgås: de rant ikke akkurat over av yrkesstolthet og serviceinnstilt forekommenhet, de to som betjenete ICE Bordrestaurant i min del av toget fra Amsterdam til München heller. De er vel utnyttet og underbetalt og falne for den endetidssteming som rår i det overflodssamfunnet de betjener; der solidaritet, stolthet, ære, arbeidsglede og selvpålagte personlige plikter kaster lite av seg i den evige heksedans for Mammon.

Men altså. Frokost ba jeg om ved disken, og frokost ble jeg så servert. Ved bodet. Fransk frokost etter at jeg litt likegyldig til akkurat dette bekreftet at joda, den franske går sikkert fint. Den kom på bordet og var vel som forutsatt: croissant, et kvitt kveitemjølsrundstykke, et mørkt rundstykke med rug i, og smør og søtpålegg; to syltetøy, honning, sjokoladepålegg. Og kaffe; en raus kopp med helt ekte svart kaffe i et helt ekte krus. Det hele ble servert med ekte krustøy, og stålbestikk.

Gleden over å sitte ned ved et ekte bord i en ekte spisevogn, der det arbeidet mennesker som serverte mat de selv anrettet, var vel større enn den gastronomiske glede dette franske forkostmåltid avstedkom. Jeg satt og kjente på denne, og drakk min kaffe langsomt og i små slurker mens den kølnet, og toget rullet ut av Eindhoven og mot Venlo og videre over grensen mot Nordrhein-Westfalen i Tyskland.

Vi var i ferd med å bli to timer forsinket. Det gjorde ingen ting. Jeg har ikke stort annet jeg må rekke nå, enn min egen begravelse, som er lenge til, og kanskje noen premierer på vegen dit. Det kommer til å gå bare godt.

Jeg skal legge inn noen flere spisevognbesøk på vegen videre.