Strupesang i Klostergaten

I stillheten før den varslede stormen hastet  jeg skyndsomt hjemover fra min tolvtimervakt på hospitalet andre juledags kveld. Jeg beveget meg opp Klostergaten, og var slett ikke forberedt på å møte mennesker. Menneskene skal jo sitte i lun hjemmehygge og spise mat og sjokolade bak lukkede dører. Men her vandret velfriserte feststemte vesener i glitrende miniskjørt ustøtt langs gaten, tett sammen som for å hindre hverandre i å falle. Forstyrrende i seg selv dette, men det som plutselig slo meg der jeg gikk bak dem, var hva lydene de frembragte minnet meg om. Overtonesang!

Overtonesang, eller strupesang, er noe jeg har tenkt er genuint tuvinsk, en Sibirsk ursang, derfor forbløffet denne observasjonen oppover mot Singsaker meg stort.

For en del år tilbake fattet jeg interesse for denne snodige musikkformen. Hvorfor har jeg nå forlengst glemt, men såpass interessert var jeg  at jeg lyttet til en rekke lydfiler. Deriblant Igor Koshkendey og solstrålene, i  gruppen Huun-huur-tu som har vunnet verdensmesterskapet i strupesang flere ganger. Lydene de feststemte frembragte var en tanke ustemte i forhold til solstrålenes selvsagt, men med helt klare likhetstrekk, så vidt jeg kunne bedømme.

Å forklare strupesang er en øvelse som krever konsentrasjon. Her må avansert musikkteori inkluderes, konstruerte urspråk er en del av forklaringen, munnhulens anatomi må kartlegges og det krever utøvelse av tungeakrobatikk for viderekomne.

Det hele begynner med at en mørk tone dras opp fra langt nede i strupen. Deretter legger andre lysere toner seg over, ved at en setter tungen i ulike stillinger i munnen. Samtidig er det nødvendig å  endre størrelsen på munnhulen. Denne øvelsen får frem overtonene, som danner grunnlaget for en melodi. Denne er, sies det, utstyrt med forsiringer, og blir vanligvis til et sted mellom sjette og tolvte overtone, for den som er bevandret i tolvtonemusikken. 

Tolvtonemusikkens fokus ligger på musikkens minste grunnsteiner, tonen. Klangens energi frisettes gjennom en spalting av den grunntone som synges. Det synges ingen ord, men lages lyder, laryngaler. Det handler om å tydeliggjøre sinustonene som frembringes ved vanlig grunntonesang. 

Det bare de øvede, slike som Igor og solstrålene, behersker er å kunne synge to toner samtidig. De individuelle sinustoner, som overtonene er, klinger med ved naturlig frembringelse av en enkelt tone ved hjelp av stemmen og trenet tungeakrobatikk. De er fullstendig rene, fordi de er et naturlig fenomen. Slik er det i alle intervaller, bortsett fra i oktaven, som av praktiske årsaker stemt en smule falskt. 

Det lingvistiske i dette kan være verre å få øye på, siden det ikke er ord i denne musikkformen. Her må en ty til et hypotetisk språk. Urindoeuropeisken, som skal ha sin opprinnelse i det fjerde årtusen i det sydlige Russland, ble rekonstruert av lingvister til bruk for å sammenligne interne trekk som ordforråd, orddannelser og syntaks av bevarte og utdødde språk.

Denne forskningen i sammenlignende lingvistikk inngår i hva de har valgt å kalle indoeuropeistikk, og den moderne varianten av dette fikk sitt gjennombrudd med de Saussures banebrytende laryngalteori fra 1879. Teorien sier det har vært lyder, laryngaler, som har falt ut i nesten alle datterspråk av urindoeuropeisken, som germansk, vårt språk, også stammer fra.

Denne opplysningen er vesentlig for forståelsen. Og kan det være slik at de feststemte i Klostergaten har gjenfunnet de bortfalte laryngaler? 

Et annet særegent trekk ved strupesang  er mangelen på pauser. Kanskje er det der likheten med den tuvinske strupesangen er størst egentlig. 

Jeg hastet skyndsomt videre. Det eneste jeg ville var å finne julefred, slik det var julaftens kveld, da byen var min alene. Men jeg lyktes bare sånn passe. Stadig nye enklaver av strupesangere in spe dukket opp på de minst tenkelige steder på min kronglete vei hjem over Singsaker, Bakklandet og Møllenberg. 

Det var derfor en lettelse å se Bakkaunet gård med det gamle kleberstensbrudd under Kuhaugen komme til syne. Sangen stilnet først da døren hjemme lukket seg. Også naboens sønn bidro med falske oktaver og ustemte grunntoner.

Stillheten hjemme oppleves god. I taushet lager jeg en kopp kakao med et stykke brød til. Det er noe kontemplativt ved å spise en skive hjemmelaget vørterbrød med geitost, mens stormnatten rusker opp i vel frisert hårpryd, glitrende skjørt, - og struper sangen i piskende regn og harde vindkast.

Det må medgis at det er gledelig å slippe nattevakt en natt som denne.