Storebjørn 2222 meter

Publisert første gang 14.05.2010

Storebjørn fra Smørstabbreen

Besteget av bloggeren og god fjellturkompis. Et slit til stor glede og tilfredsstillelse for halvgamle menn.

Isterbuken hadde ikke minket siden sist jeg hadde hatt fjellskiene på. Noen øl, mange timer på møterom, i flysete og foran dataskjermen, en og annen sigaretten; det moderne livs forbannelse: bruk opp all din energi på å sitte stille dagen lang, så har du heller ikke energi til annet når du kan slippe løs.

Så formen var ikke den beste.

Og høyden var vel heller ingen spøk. Det er ikke nødvendigvis noen tindebragd å bestige en 2000-meter i Norge. Men her og der på veien er det en og annen brattbakken oppi høyden. Der krever tynnlufta at hemoglobinet ikke er opptatt med å sende karbonmonoksid rundt i kroppen til ingen nytte for noe; oksygensetene må ha plass til det oksygenet som er. Hvis ikke får du en åndenød du ikke liker når du er 50 og litt risikobelastet for innsnevring og tilstopping av kritiske blodkar.

Men dagen var praktfull: snø til alle halvgale vårsnøsøkeres henrykkelse; tynt skylag der solen brøt igjennom her og der til å begynne med, og etter hvert aldeles og fullstendig; lite vind, mye folk; skiglede og trivsel overalt. Vår i Fjell-Noreg; da kan vi unne oss og glede oss over evnen til å ta dagen og livet der og da. Og det var snart ikke evne eller overskudd igjen til andre bekymringer enn den for å miste håpet om å komme til topps på Storebjørn, heller.

Og vertigo; det hører også med. Joda; det er langt ned på tufti, fra såpass langt oppi lufti som det der. Kast i kast over flog og blåis nedetter for den som får det for seg.

Men. Det gikk bare godt.

Sammen med sikkert 500 andre den dagen; jævla sprett-Nilser, jævla ungdom, jævla sprekinger, jævla spirrevipper.

Både opp og ned.

Til middag. På Jotunheimen fjellstue; anbefales.

Støl som Faen.