Om Troll i Trolldomen

Ikke engang en verdensstjerne kan si nei når en treåring ønsker å høre Griegs opus 23 sats nr. 8 på orgel. Eller trollsangen som Mile kaller den. 

Anna Lapwood spiller for et eksklusivt publikum på Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen. Foto: Marianne Zeiner

De setter seg ned på gulvet ved orgelkrakkens føtter, Mile og Sjur, mens de venter på at Anna skal finne frem notene og begynne å spille.

Det er et storslått bilde, den vevre organisten på krakken, den lille jenten andektig lyttende ved hennes føtter, det store instrumentet og katedralen over dem. Lyden fyller hele kirkerommet når hun begynner spille. Først lavmælt, deretter gradvis stigende til det hele kulminerer i et voldsomt kaotisk crecendo, som høres ut til å omfatte alle 9600 orgelpiper.  Denne delen er det Mile elsker mest, selv om hun må holde for ørene. 

Anna bruker hele seg når hun spiller. Elegant manøvrer hun seg rundt i det store utvalget av tangenter, knotter og fotpedaler. Steinmeyerorgelet er et av Europas største konsertorgler og Annas favorittorgel, ifølge hennes instagramkonto. Liten som hun er må flytte seg frem og tilbake på krakken for å nå ut alle deler av det. Innimellom stopper hun og snur seg for å se om Mile er med. Det er hun, helt til siste tone. Dette er hennes favorittstykke innen klassisk musikk, foreløpig det eneste skal sies.

I Dovregubbens hall ble noe overraskende underholdningen på en biltur over Dovre sist sommer. Stykket ble opprinnelig skrevet som scenemusikk til Peer Gynt, så YouTube-versjonen inneholder også tekst. Strofen må jeg rive ham i håret ble gjenstand for stor begeistring. Den måtte hun høre om og om igjen. Det er ellers greit at det bare er den strofen hun har oppfattet foreløpig. Disse dovregubbene er ikke spesielt gjestfrie. Alt kan, som Jokke en gang sa, repeteres, men på Kvål ble det på underlig vis tomt for strøm på telefonen, så siste del av hjemreisen ble trollfri.

Siden har trollkunnskapen blitt utvidet ved hjelp av De norske trollenes fryktelige liv og levnet, med utfyllende beretninger fra Trolljegeren. En utmerket film for opplæring i de ulike typene troll som fins i Norge. Mile har god oversikt over dovregubbenes egenskaper, og kjenner til reviret på Dovre. Hun vet at de ikke liker biler og mennesker, og kan finne på å kaste store steiner. Noe Dovreplatået er et levende bevis på. 

Skogtrollene er på mange vis skumlere, da de utgir seg for å være trær. Riktignok fremstår de som svært høye trær. At det finnes trehodede troll er hun også klar over, og hun kjenner til Ekebergtrollet, det eneste gjenværende bytroll. Selv har hun inkludert småtrollene og troll som bor under broer i dette universet.

Det hører med til denne historien at hun var nærværende i Domen da Troll 2 ble spilt inn i begynnelsen av 2024. Den gangen kom det ikke til noe direkte møte med troll, men regissøren var også litt skummel. 

Trollkunnskapen har betalt seg godt, en 2,5 timer lang togtur fra Røros i mørket, gikk som en vind sist uke. Det var Miles forslag, at hun og jeg skulle se etter skogtroll. I mørket ville øyet lyse rundt og gult når de åpnet det, eller tre da, om det er trehodet. Vi forholdt oss til de høyeste trærne, og fulgte nøye med. 

På et tidspunkt sukket hun oppgitt og erklærte at det var urettferdig at jeg så så mange troll. 

Men du har jo også sett noen, sa jeg. Nei, det var jo bare på late! Du har jo sett ordentlige troll du! 

Vi fortsatte likevel et godt stykke, men da hun mente å se et på Kvål satte vi punktum. Alle vet at det ikke fins skogtroll på Kvål. 

Det er da spørsmålet hvordan blir troll født? kommer. Et godt spørsmål, jeg ikke umiddelbart har noe svar på. Men basert på nyere forskning fra den hemmelige forskningsstasjonen under Vemork, som fant at troll har mer til felles med trær enn noe annet levende vesen, ble vi enige om at de kanskje vokser frem inne i trollmor  omtrent som kvister vokser på trær. Om dette også gjelder dovregubber er usikkert. 

Samtalen glir da naturlig over på nettopp dovregubber, og Mile erklærer at hun vil vi skal besøke reviret på Dovre, slik Peer Gynt gjorde. Sjokkert spør jeg om hun ikke vet at det er farlig, og tenker at vi burde sett Trolljegeren med henne. Utvalgte deler i alle fall. Rolig svarer hun med å lage kors med fingrene. - Da gjør jeg bare sånn farmor! - Men hva om vi blir lokket inn i fjellet da? - Vi bare får noen til å ringe med en kirkeklokke utenfor, så åpner det seg igjen.

Jo, trollkunnskapen sitter!

I Domen setter Anna siste tone i den 8. satsen av opus 23, og beklager at hun må fortsette innspillingen din. Teamet hennes har rigget opp alt av utstyr som trengs til et CD-opptak, så høye kneløft er påkrevd på vei ut av katedralens skip. Mile og jeg pakker sammen tingene våre og overlater Anna og teamet hennes til Sjur, og  beveger oss ut i kveldsmørket, en stor opplevelse rikere.