Riksdagen har allerede brent

Det er kan hende ikke glassøyet som prøver å se som forstyrrer verdenssynet nå. Men faktisk verden selv, og de syn den presenterer for det friske øye.

For å ta det fra den noenlunde forstandige siden først: Canada har vendt fjeset vekk fra naboen i sør i uro over fiendtlige verbale og handelspolitiske utfall med tydelig kolonialistisk intensjon, og ser i alle andre retninger. Landet overveier å fornye sin kampflystyrke med svenske fly. I vemmelse over å handle med USA. Det søker nye handelsrelasjoner i øst og vest. Men ikke i sør. Statsminister Carney konstaterer med statsmannskløkt at verden må tas som den er, - at nå er det makta som rår, og ikke godviljen. Og konstaterer i underteksten at USA er blitt en løs kanon på verdensskutas dekk, som ikke lenger er en pålitelig venn av andre enn sine egne rikeste. Om de da betaler for det.

Vi må nok nå helst samle oss et annet sted enn i New York.  

Og det synes en viss herr Brende fra Trondhjem by, Norge, innehaver av storkorset av Fønixordenen, Republikken Italias fortjenstorden og San Carlos-ordenen av Colombia, av Den aztekiske ørns orden, Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991-2016, og kommandør av St. Olavs Orden, med mere, også å ha hatt i tankene en gang i tiden.

Muligens med litt andre underliggende motiver har kommandøren replisert med begeistring i sin korrespondanse med en herr Epstein i USA høsten 2018, om den eventualiteten å la rikingtreffet i Davos erstatte selveste De forente nasjoner i en ny global arkitektur. Herr Epstein mente visst at det nok ville gi vei i vellinga.

Herr Epstein ble sommeren etter arrestert siktet for menneskehandel med mindreårige. Han var tidligere, i 2008, blitt dømt og hadde sonet 13 måneders fengsel med daglig frigang, for å skaffe en mindreårig til prostitusjon og for tilrettelegging for prostitusjon. Det gamle forholdet var ikke helt ukjent da ny siktelse og arrestasjon skjedde.

Det foreligger flere millioner akter i saken, som det har krevd vedtak av en særlov i kongressen å få frigitt til offentlig innsyn. Loven lar seg dog ikke motstandsløst iverksette. Dokumentene gir så langt innblikk i forhold som ikke er til å tro. Sakens kjerne er anklager om menneskehandel, prostitusjon og seksuell utnytting av mindreårige, med hemmelighold under trusler om vold og drap som represalier for å snakke. Makta rår skånselsløst når den blir truet.

Herr Epsteins nå posthume verdensberømmelse skyldes ikke at han var buddy med en og annen dum og nå snart helt æreløs borger av kongeriket Norge. Hunden, og kanskje Epstein selv, ligger begravet i at han var buddy med en viss herr Trump; nok i en noe mer viril utgave enn dagens, og visstnok lenge før denne etterhvert ble president. Den perverse guttastemning de karene holdt i sine glansdager, er på dokumentasjonen å dømme helt og holdent kvalmende og opprørende i alt sitt.

Å snakke sant om sitt forhold til Epstein synes å være vanskelig og livsfarlig for hvem som helst. Alle vil helst slippe det. All over the world. Bautaer velter. Formuer raser. Karrierer faller. Tronarvinger må begynne å bruke etternavn.

Jeffery Epstein ble funnet død på varetektscella i New York City 10. august 2019. Den offisielle dødsårsaken etter obduksjon er selvmord ved henging. Det er reist grunngitte faglige innvendinger mot dødsdiagnosen fra uavhengig faglig hold, men den er etter samlet vurdering av de kjente omstendigheter opprettholdt. Dødsfallet skjedde i Metropolitan Correctional Center, som er et føderalt fengsel i New York City. Overordnet politisk myndighet er Department of Justice (DOJ).

Det er visst ingen grunn til å være i løftet stemning over hvordan det går sin gang med oss. Den som mest venter på Godot og den neste pensjonsutbetaling, - og endelig mannen med ljåen når den tid kommer, - skulle helst ha hatt annet å melde fra Rosenborgkaia for januar 2026 enn forferdelse og bekymring for verdens skjeve gang. Men sånn er det visst ikke.                    

Første hverdag i januar gikk amerikanske soldater inn i Caracas og hentet den noe tvilsomt legitime presidenten i Venezuela med frue ut av presidentpalasset og brakte dem til fengsel i Brooklyn, New York. Tiltaket var begrunnet med siktelse i USA for virksomhet som falt under den politisk ladete og juridisk tvilsomt legitime og uklart definerte termen narkoterrorisme. Som beskrivelse av uvesen byr termen utvilsomt på et par store fluer i en og samme smekk.

Aksjonen var en krigshandling uten krigserklæring. Den var en militær operasjon med påstått legitimitet i å skulle understøtte en angivelig påtrengende nødvendig sivil politiaksjon. Den var noe nær utvilsomt illegitim etter folkeretten. Hva som var mål og mening, foruten å forsøke å gi USA tilgang til Venezuelas oljerikdom, og å flekse muskler, gjenstår i beste fall å se.

President Maduros makt er overført til hans visepresident. Hva intervensjonen får å si for levekår og demokrati i Venezuela er uvisst, og nok bare av underordnet betydning som motiv for maktas disposisjoner. De synes vel først og fremst å være å få vist at det er makta som rår. Og det gjerne til tross for lov, rett, fornuft og alminnelig hensiktsmessighet.

Neste utfall fra det hvite hus tok en annen retning. Hitover. Presidenten og hans hoff har hatt for seg at Grønland burde være US territory. Og det uvisst av hvilken rasjonell grunn; men nokså åpenbart av forfengelighetshensyn, og kanskje i en slags forestilling om berettigelse av amerikansk krav på Lebensraum i Arktis.

Utfallet tok en annen vending også. Det brukes store ord, trues med toll og granater, blåses i barter, og drites i både bukser, vett, forstand, geopolitiske realiteter og eksisterende avtaler og allianser. Men lite og ingenting annet enn ordkrig er blitt noe av. Ennå. Løven falt ned som skinnfell etter store og forvirrede ord i den senere kompromitterte herr Brendes rikingmøte i Davos, Graubünden, Sveits.

Europa og USA ble derved enda mer uvenner, og det rasles med sabler og slenges med kjeft. USA har verken tapt eller vunnet noe som helst, - annet enn egen og andres respekt for seg selv. Som de har tapt. Ingen ting har skjedd som gir grunn til å begynne å stole på dem igjen heller. Men i Norge er det hyppig ytringer å se i kommentarfeltene om heller å stole på USAs president enn på Europa.

Så sånn er det nå med oss.

Riksdagen har allerede brent. På den videre ferd har USA klart å bringe seg selv på randen av borgerkrig ved å la pøbelen fra kongresstormingen i 2020 få være føderal politimyndighet.

De store ord bør by betydelig motstand mot å settes på papiret. De gjør da også vanligvis det. De har det heller med lettere å smette ut av kjeften på meg. Det skrevne ord venter respekt når det leses. Da må det også veies litt samvittighetsfullt før det nedtegnes. Men de har altså sine betegnelser og sine historiske paralleller, disse trekk i tiden. Jeg avstår fra å ytre dem. De vil så allikevel ikke gjøre noen forskjell.

Faktisk sannhet betyr nærmest faktisk intet nutildags. Det er hva makta kan komme unna med som teller. Riksdagen har allerede brent.

Rundt seg hadde den søkkrike svinepelsen herr Epstein bygget seg et nettverk av alle tenkelige og utenkelige innflytelsesrike prominenser. Herr Brende er en av disse. Den tidligere partisekretær og senere leder i Arbeiderpartiet, statsminister, utenriksminister, stortingspresident og generalsekretær i Europarådet herr Jagland, innehaver av Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991-2016, og kommandør av Æreslegionen, er en annen. Et meritert norsk diplomatektepar figurerer også i kretsen rundt herr Epstein. Jagland er vel dog den største størrelse i denne bunten av labaner. Han var i min tid leder i AUF. Og nå altså beviselig en regelrett løgner på den helt store internasjonale scene. Man gremmes.

Det lukter møkk og lort og drit i både fjøs og bur og lånn av disse relasjonene, ja. Lukta begynner å rive, skarpere enn hva bare den flaue fislukta av dårlig dømmekraft gjør. Nok om det. Mer kommer vel. Vær budd på det verste.

Og endelig opplever nå da kongeriket Norge sin største konstitusjonelle krise siden Kalmarunionen på grunn av at kronprinsessen i beste fall har pleiet en noe lettsindige omgang med herr Epstein og skjult sannheten om denne. Som om det ikke der i gården, Skaugum, Asker, Norge, også fra før var et og annet å bale med. Gud hjelpe henne. Hun er ikke lenger til å tro, nei.

Men hun står ikke til ansvar overfor meg, da. Jeg har aldri vært noen monarkist. De får nå bare få slite på med sitt.

Men jeg har vondt av dem.