Kjære Oslo
Han steg av ved Adamstuen, og gikk forbi sitt gamle kvartal i Ullevålsveien videre. Det var lenge siden nå.
Kjære deg, tenkte han. Vi fant aldri helt ut av det med hverandre, vi to. Jeg ble aldri din. Du ble aldri min. Vi prøvde vel begge det vi formådde. Jeg ber deg bære over med min tåpelighet å snakke vondt om deg av disse grunner. Du har min respekt. Du har min kjærlighet. Du har meg nå. På avstand. På besøk. Og du har det som mest av alt i livet mitt er. Det er for bestandig ditt. En barndom ga jeg deg en gang til å ta vare på. Jeg tror du har stelt den godt.
Han gikk over Kirkeveien ved krysset med Blindernveien og så sola skinne i spiret på Vestre Aker kirke. Det var sommersolverv, og for ham hadde sola nå godt passert middagshøyden. Byen hadde fått uker og år av hans bortkastede liv. Lykken? En kortvarig glede. Den er nå. Den er her og der; i gjenkjennelsen; og i tanken på at han en gang hadde hatt et slags hjemme her og overalt ellers hvor han hadde fartet rundt som heimlausing; i lyset som falt langsetter Wilhelm Færdens vei og blinket i spirkulen på kirken. Det var ham med årene som gikk som med årene som kom. De fører til slutt ut i intet; i intetheten,- den store og selveste. Men Blindernveien går stadig dit den går likevel nå. Det var ham en god tanke. Den trenger ikke ham mer for å være til. Han kan løses fra den. Godt.
Han satt på Karl Johan og åt et smørbrød med salamipølse og brie tidligere på dagen. Det var der som det pleier å være en junidag; bare pålegget var et annet enn før.
Han satt i skyggen av trærne mot Studenterlunden; som han helst ville det. Sola var for sterk og fugleberget av jålebukker for tett på solsida; som han alltid hadde syntes. Han satt litt molefonken og bortkommen blant menneske og kjente på at alt det erkjente kanskje er blendverk; som han gjerne gjorde det,- kunne ikke annet; og så på folket i gaten på avstand. Som han nå helst så på verden. Fra gjerdet.
Da kom hans sønn forbi. Han hører byen til, og eier gjerne Karl Johan. Det er ham vel undt. Han kom med tre kompiser. De eide både framtida og gaten der de drev.
De kom fra polet. De er gamle nok til å handle der nå, og han kunne ikke legge seg opp i det, hvis han ikke var den som til syvende og sist betaler spasen. Det var han vel kanskje, men han la seg ikke opp i det likevel. Den var dem vel undt. Byen var dem vel undt.
Hans sønn hilste, presenterte ham for sine venner, som også hilste, og de strøk videre. Det var siste skoledag; siste natt med gjengen sto for. De så lyst på livet og lyst på solvervskvelden. Flaskeforet skulle vel fortæres dessforuten.
De strøk mot Nationaltheatret og til sine vestkanthjem for å komme seg i dressjakkene. Han ble sittende igjen etter dem og forsøkte som han pleide å få hodet til å virke med å begripe virkeligheten. Fåfengt. Det var ham for mer enn lenge siden blitt ham så altfor meget. Virkeligheten var blitt ham for stor. Værlaget omkring ham og i ham var blitt ham for komplisert. Samtiden, både den store og den lille,- det var blitt for mye av den.
Han satt der og var en trist figur som ingen kunne se det på, og så redd i været. Var det likevel noen som syntes han så ut som en tomsing med en kaffekopp og en tømt smørbrødtallerken? Da var det sant, det de syntes de så. Her hadde de ham, dagens utgave.
Han ble sittende tomhjernet der som en kop litt til. Så samlet han gutteduppedingsene sine sammen og stakk så heimlaus og bortkommen i storbyen i vei over Karl Johan og forbi Grand og oppover Lille Grensen. Han steg på en blåtrikk i Pilestredet ved Professor Aschehougs plass.
Han steg av ved Adamstuen, og gikk forbi sitt gamle kvartal i Ullevålsveien videre. Det var lenge siden nå. Han hadde engang hatt seg en tenkestein oppi Stensparken baki her. Der satt han i en forgangen og bortkastet tid om nettene og prøvde å fundere ut den mening som ikke er.
I hans gård hadde de skiftet ytterdøren ut og lagt nye fliser på fasaden. Litt etter kom han hit; ved de blå blokkene og lyset i Wilhelm Færdens vei, og kjente altså at, joda Oslo, du har meg ennå.- Du får nå bare få ha meg. Jeg var nå mest en misere, da. Men plaget deg synderlig har jeg ikke.
Litt etter overvar han sin sønns vitnemålsoverrekkelse fra vidergående skole. Byen fikk ham der også. Så åt de siden et mål mat på byen,- han som i alle fall hadde ham, mor og ham selv. Den unge satt på nåler og skulle fort avgårde til der hvor flaskeforet og oslopikene var. Hun skulle skysse ham. Den eldre tok regningen og unnet seg å sitte å være til overs i en liten oslopils til.
Så kom han seg på nattoget, og hjemover mot heimlausheten hjemme; der den tryggest er fordi den der er sannest. Sånn går no dagan.
Han ba en gudløs aftenbønn på køyekanten i sovekupeen: Forlat meg mitt. Far pent med meg og det av mitt som er igjen hos deg, Oslo; heimlausheten min i deg, og min som har hjemme der. Det du har av meg og mitt er meg umistelig. Alt i hop. Amen.