Det stig av hav

Høg himmel over Meløy. Utsikt fra Bolga.

Det var storflo, høg himmel, klarvær og trekk fra søraust, og lovende utsikter for ferden. Vi tok oss ut på fjorden mellom Skålvika og Sømhauholman og i leia forbi Andklakkan og Sømnesøya. Det gikk bare godt på floa.

Båten hadde ikke vært i sin registreringshavn på mange år. De siste år hadde den gått litt i Helgelandsskjærgården og gjort et par turer til Namdalen, de tider den ikke hadde stått på land for renovering av maskineri og innredning. Nå skulle den på lang tur igjen. Den var blitt å forstå som ferdigstilt etter mange hundre arbeidstimer sent samme sommer, og var nå proviantert og bunkret og utstyrt for ferd med besetning på skipper og to dekksoffiserer.

Torgfjorden lå blank innover. En av offiserene skulle mønstre på i Brønnøysund, og vi anløp der etter to timer, og drakk kaffe og gikk på polet, og tok henne ombord. Utom Salhusrogna lå Tilremsfjorden snill og lat i høstettermiddagslys. I kartet fant skipperen holmene Kalvan lengst sør i Alstahaugskjærgården, satte kurs i kartplotteren dit, og lot autopiloten ta roret. I byssa kom skipperens løk- og lammegryte over varmen, og skipperen lot mannskapet få ta seg hver sin øl. De så ut til å mollkose seg i godværet og matlukta. Alt gikk bare godt.

Noen særlig appell til de seriøst adrenalinavhengige har vel dette sjølivet av 55 hestekrefters luntefart i seks knop på 28 fot ikke. Men det er noe med havet. Det krever sin skipper. Av alle de fåfengte tanker hodet iblant kan få å stelle med, er det få andre enn tanken på seilasen som rår i et skipperhode underveis. Kurs og posisjon og navigasjonselektronikk skal passes, motor og ror og skrog og vind og sjø og nautisk løsøre og habengut krever årvåkenhet og åndsnærværelse. Hodet får fokus i nuet og flyr ikke av overalt i tid og sted når det har ansvar for folk og fartøy ombord. Å føre en båt er faktisk og praktisk arbeid som byr en å koble ut og av fra alt annet. Det et sjølivets største glede. Mas og fomling er farlig, formålsløst og høyst uvelkomment. Og skipperen skal ikke trenge å gjøre rede for seg underveis, og dette mannskapet var håndplukket for turen, og eksemplarisk disiplinert til sjøs. Ombord bestemmer skipperen, om han aldri så mye bestemmer galt. Det er også en glede; den glade skipperplikt. Med de åndsevner som blir tilbake etter alt dette, kan et sinn åpent for skjønnheten kanskje evne å stemme seg selv til en ansats i kontemplasjon over lysets uendelighet og urkreftenes velde. Da er det alt fullbrakt.

Kalvan steig av hav. Vi la kursen vestom dem og gikk opp i sundene nordover i Blomsøyråsa.

Solen gikk ned og skumring og mørke falt. Til rors ble det mindre å se, men vi holdt pent rede på posisjon og kurs, og tok oss nord om Valøyskjæret og over Kjerkegrunnen inn til Herr Petters brygge i vågen ved Alstahaug kirkested.

Hos Herr Petter hersket den store ro,- som vi vel evnet å forstyrre. Vi la oss til for natten, kokte skipperens løk- og lammegryte ferdig, holdt festmåltid over denne, og lot meninger ganske kvast og høylytt brytes om sosialdemokratiets maktbrynde og nepotisme, den økonomiske liberalismes korrupte vesen, og den oppskrytte verdien av fri eiendomsrett og det private initiativ. Enighet tilkom ikke. Men om skipperens ord ombord er lov til havs, kan en viss opposisjon tillates ved kai. Kjølhaling ble ikke påkrevd; alle fikk forbli ombord.

Neste morgen hadde han frisknet litt på fra aust. Det ble meldt på morgenen med referanse til troverdige kilder at det bare er den ene dagen i året da Fanden har bursdag, at han holder stille over Sjona. Vi fikk nå se. Vi skulle over der i dag. Foran rekka av Alstahaugs sju fagre søstre kom han med vær imot og litt skvalp og drevs og stamping. Men det skein sol. Babord vindusvisker tok noen tak over ruta, og gikk så sannelig tapt og til havs; den har hatt det med slike kukstykker før og, peislesten. Den fikk få fare. Vi kunne ikke annet.

Vi hilste til Dønnamannen og holdt sør om Skorpa, og sør og aust om Finnkona og Løkta, og vest og nord om Hugla igjen. Der sto ho med kjeften åpen og bød på sin fineste landvind, Sjona. Det var ikke Fandens bursdag denne dagen heller.

Av alle helvetes landvindshøl på Helgeland er det Sjona som er Faens eget. Ho er ei bra urolig tjyvkjerring, ho der. Brei er ho i kjeften, og fred kan ho aldri holde. Vi fikk ho på sida av rak kurs, og måtte gi oss for rullinga og krysse med været mot styrbord baug og for styrbord låring for å ta ho, da ho begynte å hive skaffetøyet ut av skuffene i byssa. Trollet. Skipperen svor mot ho, og lurket seg i le i Lurøysundet med glefset fra tjyvkjeften hennes etter seg mot skinka. Men no fikk ho bare ha det så godt, og stå der og glefse med det formålsløse sinnet sitt.

Det er en tom bit av jorden nord for Tomma. Prektigere enn landet her får du ikke norskekysten. Og du er så godt som aleina om den. Lurøysundet er en snar omvei fra leia, og er smalt, smult og vakkert. I nordenden går en ut på fjordene igjen mellom Kvarøyene. I nordvest får en da Hestmannen, og på land mot aust ligger Tonnes. Like nord om der passerer en polarsirkelen, og opp i kursen nordover reiser Rødøyløva manken. En må like sånt for å bry seg om det. Men gjør en det er det paradiset i Nordlandseventyret her; fred, lys, himmel, hav, holmer, trollfjell og ensomhet. Mennesket er lite og maktesløst og strever bare latterlig med sitt. Og det har det godt av å kjenne.

Rundt Rødøya er det strødd en raus skjærgård mot vest og sør. Her kan en ta seg gjennom sundene med kvikke kvitteringer for kursskifte på autopiloten. Under løva er en liten, og får vondt i magen av å tenke seg å stå på toppen.

På nordsida av Rødøya dreide vi austover og inn mot fjordene. Skuet av landet er mektig av blankskurt fjell til 1500 meters høyde og evig is i hundrevis av kvadratkilometer innetter landet. Fagert er dette landet.

Skipperen gikk til Meløy, og søkte nattehavn i Vallvågen mens det ennå var lys til det. Neste dag var søndag. Mannskapet åt søndagsfrokost, og gikk siden gjennom Meløysundet og forbi Kunna, nordre Helgelandsflesa, Fugløya, Arnøyene og over Salten til byen Bodø, og gikk der vemodige av å nå havn og svimle og salige av sjølivet i land for å takke for turen med en nordlending på Dama di.