Bekreftelse av et sørgelig endelikt i Trondhjems kjøpstad
Formiddagslys i desember. Nidelva, Trondheim. Foto: LA
Man går ut fra sin urbant beliggende nygamle leilighet helt vest i østbyen mens desemberdagen gryr i gråblått. Man er lastet med de to sneppvesker man har pakket med de nødvendigheter man har beregnet for sin årvisse lille oslotur før jul. Det er blitt dagen for avreise til denne. Reisen er et gledens og pliktens slektsanliggende; en tributt til sin arv, - et nærvær i sin samtid og et frampek til sin ettertid. Den er en kalenderfestet førjulstradisjon.
Man går ned til kaikanten og går langs denne rundt Rosenborgbassenget; i det bleke morgenlyset som først stiger til dag langt utpå formiddagen på denne tid av året.
Nå bor man altså her, - på Rosenborgkaia i noe som i tidens nytale og boligsnobberi heter Elvehavn Brygge. Det dreier seg nok helst om en alminnelig liten blokkleilighet i ei litt mer forseggjort boligblokk. Men den ligger høyt over gateplan og vannspeil, og har mye lys. Og utsikten sørover er vid. Den høver vel bra for den aktuelle status vitae presens. Man tar heis rett opp fra garasjen, og kan, om man får det for seg en godværsdag, gå på polet i tøfler og slåbrok.
Og man har bestemt seg for privat å holde fast ved betegnelsen Rosenborgkaia for dette sitt nye habitat. Det vi bli begrunnet og befestet ytterligere i det følgende.
Det finnes en ane i stamtreet som etter min vagt erindringsbaserte forestilling, hadde sine arbeidsdager på denne tomta, - i den tid da her var kull- og koksforretninger og trelasthandel.
Min oldefar Ole Gunerius Skogseth var visstnok bryggeformann i kull- og koksvirksomheten, og - i følge såkalt kunstig intelligent tolkning av kildene - nok sogar også en betrodd medarbeider i sitt firma. Dette siste kan man vel med rimelighet og ved alminnelig antakelse trygt legge til grunn; uten videre imponerende intelligens av noe slag, og bare med folkevettet. Avansement til jobben som formann krevde nok rimeligvis at noen fant grunn til å stole på ham.
Man betrakter på sin vei til toget gjennom desemberdagens gryning den gamle kullkaia, - der jeg nå altså bor, - fra motsatt side av Rosenborgbassenget. Nå er det intet å se av rester etter min oldefars angivelige virke, eller av noe kull- og koksomsetning der. Jeg husker fra min barndom at det var store køl- og kokshauger her, og at det sto en svær fagverks traverskran på tomta. Den sto vel nokså nøyaktig omtrent der det huset der jeg nå bor står. Sånn omtrent cirka ganske så akkurat der. Ikke så mye som en koksbit er igjen i den planmessig anvendte og slett ikke helt mislykkede estetikken for en annen tid, som har kommet her siden.
Den store av grossererne i kull- og koksbransjen først på 1900-tallet var vel Dyre Halse. Han har gitt navn til veistubben jeg nå bor i på Rosenborgkaia. Han bekostet reisningen av Olav Tryggvason som tuppen på byens varige fallos på Torvet i 1921. Han var vel en hel peis av en storkar. Vi har jo vel fortsatt noen sånne her omkring. Jeg vet ikke helt. - Sånn er nå vel verdens narreri. Forfengelighetens fyrverkeri fyres stadig vekk av til verdens måpende og nesegruse beundring for materiell suksess og velstand uten måte.
Nåh. Såh.
Jeg krysser elva over til hjørnet av Gryta mot Brattørbrua, og går kaikanten langs kanalen vestover fram mot stasjonen. Jeg rekker oslotoget bare finfint fra den nå helt splitternye terminalbygningen på Trondheim S. Det er et modus vivendi å reise mye med tog. Jeg setter meg til for litt fintenking i den togreisens ro som jeg søker med dette.
Oldefar Ole Gunerius sin grav på Lademoen kirkegård er nå slettet. Det finnes et portrett av ham som hang på veggen min en gang, lenge før jeg flyttet. Nå ligger det vel stuet vekk i en kasse i en kjeller. Det er nok ikke så sikkert det kommer opp på min vegg igjen heller. Slekt følger slekters gang. Men jeg grunner vel litt over ham i støytan lell.
Man kommer på å gjøre et søk etter ham fra toget, i de kilder som nutildags ikke er lenger unna enn bare noen tastetrykk. Togreisen har nå startet, og ens evakuerte hjemstavn passeres og inspiseres flyktig, - faktisk uten at det smerter vesentlig. Det står nå til liv der, ser man, - uten at det verken slukker eller fyrer noen flamme.
Det var vel kanskje ikke sånn at det var her man hørte hjemme da, da heller da da kanskje. Njau. Man hører vel kanskje hjemme overalt og ingen steder. Tanken er ikke fremmed; som en rastlaus heimlausing, - eller en verdensborger. Men nei. Verdensborger er man nok ikke blitt. Det er et ganske stort ord. Man blir vel ingen ting videre å skrive om i historiebøkene. Men et slektsledd er man nå blitt. Det får duge i de lange baner det gjelder for.
Og til uka står sola i sitt laveste senit for i år, og dagene blir lysere og viljen og lengselen mot nord får brensel igjen. Godt. Man får skrive seg inn i den sammenheng man i hvert fall slik er til i. Hvem en er unna, til dem som blir unna en selv.
Oldefar Ole Gunerius kom fra Frosta. Ifølge kilder man ikke legger så veldig mye i å få bekreftet som førstehånds, - er det oppgitt at han angivelig ble født på Hoøen. Det er en litt større holme på Frosta-sida av Åsenfjorden, og som strengt tatt nok lå i gamle Aasen kommune. Men han går i kildene ellers for å være av fattigfolk og husmenn på Frosta. Det høver vel med det jeg også har fått for meg som overlevert kunnskap.
Han ble født i 1869. Han søkte vel til byen som ung voksen for å få seg arbeid og kvinnfolk; vil man vel kunne anta; eller kanskje for å slippe unna krav og kvinnfolk på Frosta? Hvem vet? De kildene jeg finner, har intet å melde om hans motiver. Samtidige vitner lar det nok seg ikke lenger gjøre å oppdrive.
Man ser ned i Gaulfosskløfta fra steinhvelvbrua over Gaula før Gaulfosstunnelen. Når oslotoget kommer til Støren melder behovet fra en vane fra forrige århundre seg. Man vil sitte med en kopp kaffe på babord side av toget med utsikt over dalen når toget skal opp stigningen til Garli. Man tar sin plass i den serveringsvogn som toget fører, med en kopp kaffe og en pakket sandwich kjøpt der av konduktøren. Er det anledning til det, setter man seg gjerne til her for ferden over fjellet.
Oldefar Ole Gunerius gikk avgjørende aktivt inn i virksom avl i Trondhjems kjøpstad senest på våren i 1897. Han giftet seg med min oldemor Ragna Kristine, født Kystad - som var ekte bypie - i oktober samme år. De ble ifølge Ministerialbok for Trondhjem prestegjeld, Vår Frue kirke sokn 1880-1901, viet i Vår Frue kirke. Ole Gunerius står da oppført med stilling som teglverksarbeider. Han var da 27 år; Ragna Kristine var 21.
Oldemors far, Olaus Olsen Kystad, var oldemor Ragna Kristines forlover. Deres førstefødte, - som senere ble min farmor Gudrun, - ventet ikke de etter datidens normer foreskrevne 40 uker med å komme til. Hun ble født i februar 1898. Siden kom det barn i tur og orden omtrent hvert annet år til og med 1912. Så noe varig måtte de vel ha hatt for seg på egen hånd også, oldemor Ragna Kristine og oldefar Ole Gunerius Skogseth.
Min farmor ble døpt i Vår Frue kirke. Oldefar Ole Gunerius hadde da bostedsadresse Tordenskjolds gate; i midtbyen det da, altså.
I Ministerialbok for Bakklandet (Bakke) prestegjeld 1893-1900 står Ole Gunerius oppført som far ved dåpen av sin nest eldste datter Mathilde i 1899, med adresse Wessels gade, og fortsatt med stilling teglverksarbeider. I samme kilde for neste periode, står han oppført som far til Reidun ved dåpen i 1902, da med adresse Øvre Baklandet 28 og stadig som teglverksarbeider.
Man blar litt mer fram og tilbake i kildene. Reisen med Dovrebanens dagtog med lok og vogner har i dag bare lekker fremgang. Det er klarvær og blå himmel, og snø på bakken her oppi høyden. Etter Oppdal handler man seg en ny kopp kaffe, ja. Det går bare godt å bli sittende med denne til gjennom tunnelene og over fjellet, ja. Supert det. Toget er på Hjerkinn før rute, og venter her tre minutter på rutemessig avgang.
Også i folketellingen for 1900 står Ole Gunerius Skogseth oppført som teglverksarbeider og med adresse Øvre Baklandet 28.
I folketellingen for 1910 står han oppført med brygmand som yrke, og Biskop Grimkjells gate 2 som boligadresse. Denne adressen er til å kjenne igjen fra den familiært overleverte formidling.
Da Ragna Kristines og Ole Gunerius yngste barn Trygve ble døpt i november 1912, skjedde dette i Lademoen kirke. Dåpen er ført i Klokkerbok for Trondhjem prestegjeld, Lademoen sokn 1908-1916. Her er Strandveien 21 ført som familiens boligadresse. Dette er en adresse rett i nabolaget for Biskop Grimkjells gate.
I folketellingen for 1920 står Ole Gunerius oppført som forhenværende bryggeformann, med Øvre Møllenberg gate 63 som boligadresse.
Denne adressen er helt avgjort kjent fra overleveringene. Her bodde min far, da tidens og begivenhetenes senere gang medførte at han kom til å bli boende hos sin mormor Ragna Kristine, og hun fikk sin status til ettermælet som den store matriark bestemor Skogseth. Min farmor Gudrun er i folketellingen for 1920 registrert med samme bosted. Min far ble ved sin dåp i 1921 også protokollert som hjemmehørende her.
Toget kommer til Otta, Kvam, Vinstra og Ringebu. Dette er barnelærdommens navn på stasjoner langs sporet av den tapte tid.
I folketellingen for 1925 står Ole Gunerius nevnt uten yrkestittel, på adressen Øvre Møllenberg gate 63. Men det står anført sykehuset i oppføringen, uten nærmere angivelse av sammenheng. Og det står bemerket i den digitaliserte utgaven at hans navn er strøket over i kilden. Han gjenfinnes i samme folketelling på adressen Kongens gate 93. Dette er adressen til gamle Kalvskinnet sykehus, som etter opphør som sykehus i 1902 besto som reservesykehus og aldershjem.
Jeg spekulerer, og prøver å finne flere hint i kildene om konkrete årsaker til den staute frostingen oldefar Ole Gunerius sørgelige endelikt i Trondhjems kjøpstad. Men de kildene jeg finner taler ikke villig, og anfører intet sikkert til støtte for mine svake erindringer om et eller annet halvglemt snakk om gamle dager fra før i tida.
Oldefar Ole Gunerius døde i desember 1928, kort tid etter fylte 59 år, med dødssted Kalvskinnet sykehus registrert i klokkerboken for Trondhjems prestegjeld, Vår Frue sokn, og hjemmeadresse Øvre Møllenberg gate 63.
Det er her man må begynne å bla mye mer i sine minner og sine overlevende forestillinger om den udokumentert overleverte formidling. Jeg jo har en gang hørt noe om sammenhengene bak det triste forløp som kan leses av kildenes oppføringer. Det kan vel være det finnes noen levende ennå som vet noe mer bestemt om dette med oldefar Ole Gunerius og Kalvskinnet sykehus i år etter år. Men jeg er sannelig ikke sikker. Så jeg får skrive ned det jeg mener å ha for meg om dette fra den medbragte familiemytologien. Så det ikke for alltid går i den store bok for glemsel, som helt sikkert aldri leses.
Toget passerer Tretten, Øyer og Hunderfossen. Også dette er navn i familiesagaen, men ikke i Ole Gunerius gren.
Det jeg mener å ha for meg er at oldefar ble varig og alvorlig skadd i en ulykke på jobb som bryggeformann på Rosenborgkaia, og at han ble sengeliggende og hjelpeløs og avhengig i mange år etter dette. Jeg har for meg at det dreide seg om en fallulykke. Dette er formløse forestillinger uten noen sikkert påvisbar rot. De har vel sitt opphav i en barndom med mye kaffeselskapelighet med min fars tanter og min farmor, der mye ble snakket om omkring meg, men lite ble meg fortalt.
Jeg blar hele resten av reisen langs mjøs og over brede bygder litt planløst i de digitalt søkbare offentlig tilgjengelige dokumenter hos arkivverket, - etter flere faste knagger å henge forståelsen av oldefar Ole Gunerius livsbane og bane på. Jeg erkjenner ved Frogner på Romerike at de kilder jeg til nå har åpnet, tier om noen avgjørende hemmeligheter her. Her må vel en mer skjerpet og skarpere målrettet søken til, skal en komme nærmere til bunns i denne undringen.
Så jeg stiger av oslotoget i Oslo med et uferdig manus. Det er blitt min visshet at noen manglende brikker i oversiktsbildet over disse døde jeg kjenner, nok må finnes og pusles sammen nå. Det er blitt meg et maktpåliggende åndelig ærend.
Men jeg går nå til mitt losji i byen og ordner meg inn der. Og vier min videre oppmerksomhet i byen til mine levende mine iblant meg på jorden; mitt egentlige ærend her. Det er jo blant dem man egentlig hører til.
---
Jeg fortsetter dog i ledig tid med meg selv i disse få dager i Oslo å fundere videre over oldefar Ole Gunerius liv og endelikt. Jeg erkjenner at jeg må sette meg til for et litt systematisk søk i tenkelige kilder. Jeg er nær ham nå, og har alt tatt rede på mangt av ett og annet annet om farmorslekten, som var meg ukjent fra før.
Jeg får meg noen ledige dagtimer, og søker bibliotekene opp. Den ene dagen det nye Deichmanske hovedbibliotek på Anne Cath. Vestlys plass i Bjørvika for å kjenne på den nye tids lærde ånd og vesen i dette flotte kulturpalass. Den neste det ærverdige gamle nasjonalbibliotek på Solli plass, som har fått seg en overhaling og ansiktsløftning siden mine studiedager som hyppigere gjest her. Men som stadig har bevart sin hellige ånd av tung menneskelig kunnskap og erkjennelsessøken. Og som fortsatt har en stille lesesal.
Jeg har intet egentlig fysisk ærend noen av disse steder. Man pusler nå mest med sitt på sin egen datamaskin. Men jeg liker å være i denne atmosfære av kunnskap oppetter alle vegger. Det får meg til å føle meg å oppholde meg der. I Nasjonalbiblioteket unner jeg meg lunsj i kantina. Den er ingen hvilken som helst kantine, den der. Her er det Credo nå holder hus med sitt kjøkken og sitt store forråd av kultur og kompetanse i matveien, etter sin evakuering av lokalene i østbyen hjemme.
Mine sysler i bibliotekenes lesesaler kaster noen nye ord i dette manus av seg. Men det er ikke stort mer jeg kommer over av substansiell informasjon om oldefar Ole Gunerius, ved å agere søkende moderne europeisk intellektuell i de ærverdigste lesesaler heller. Jeg gir meg ennå ikke løs på å søke i avisene fra 1910 og framover. Men jeg erkjenner vel at det er det jeg må. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Jeg vil helst komme så lettvint som mulig til det. Sånn har det nå blitt med en nå.
Det går mot kveld. Jeg pakker ned og forlater, og tar meg til et enkelt mål mat og et glass ved ei sjapp på Oslo S. Man har nå sitt.
Her gir jeg meg i kast med Nasjonalbibliotekets søkeverktøy Nettbiblioteket. Jeg søker i de aviser som utkom i Trondhjem mellom 1910 og 1925, men får enten ingen treff, eller tusenvis, på det jeg kommer på som mulige søkestrenger. Men jeg begynner etter hvert å føle meg litt igjen. Og jeg har fått nytt mot på det når jeg har spist opp og drukket ut.
Tilbake på hotellrommet tar jeg senkvelden og natta til hjelp. Losjiet er mangelfullt og har verken skrivebord eller stol. Men jeg setter meg på sengekanten og jakter videre på oldefars skjebne. Litt før midnatt gjør jeg et gjennombrudd. I et søk på Rosenborgkaien i utvalget av aviser får jeg et teknisk håndterbart antall treff jeg bestemmer meg for å bla igjennom. Det meste er annonser for salg av kull, koks eller trelast. Noen er stillingsannonser av typen som melder at oppvakte gutter får plass her eller der. Noen er notiser om hendelsesnyheter av typen branntilløp, tyverier, ramling på hav, ran og konkurser.
Langt nede i listen over søkesvar får jeg faktisk likevel mitt napp. En liten notis i Trondhjems Adresseavis for 24de august 1915 får en ure liten bjelle til å klinge svakt og usikkert i et uklart minne fra en fjern barndom.
Notisen forteller at en mann som arbeidet på Trondhjems kulkompanis nye bygning som var under oppførelse på Rosenborgkaien faldt i morges ned fra taket og forslog seg temmelig stygt. Doktor Aas kom straks til stede og kjørte ham hjem, kunne avisen fortelle. Han har faat atskillig skade baade i hodet og brystet, men vil sandsynligvis staa det over, meldes det avslutningsvis i avisens notis om forholdet.
Vi har ham nok kanskje her, min oldefar Ole Gunerius. Dette gir noe gjenklang i det ellers ofte tomme rom som er mitt sinn. Dette kan stemme overens med noe jeg kan ha glemt at jeg engang har husket; med noe jeg kan ha ant kanskje, uten direkte å ha blitt det fortalt. Og det går vel også godt i hop med mine funn i kildene ellers.
---
Så da er vi her, for formulering av kunnskap til språk, for turen med sprengfullt motorvognsett på Dovrebanen hjem igjen over fjellet. Til inn og ut av tunnelene ned Drivdalen har det løsnet seg litt med språket også. Det er for trangt og kjipt her på dette toget. Her har tanken vondt for å fly. Ekte tog for lange reiser må ha lok og vogner. Men, nei. Den tid er nok snart for alltid forbi.
Nu vel.
Jeg tror nok trygt det kan legges til grunn at det var oldefar Ole Gunerius triste sorti fra sitt virksomme arbeidsliv på Rosenborgkaia jeg fant i avisnotisen fra 1915. Vi sier det sånn nå. Om noen som leser dette (?) vet noe annet, må jeg få vite det. Oldefar sto det altså som doktor Aas vel spådde altså over i første omgang.
Men han ble vel altså aldri full kar igjen nei, etter alvorlig hodeskade ved 45 års alder.
Dette kan vel forklare at han i folketellingen for 1920 omtales som forhenværende bryggeformann. Og det forklarer det videre forløp med overstrykning i oppføringen for Øvre Møllenberg gate 64 i folketellingen for 1925, og oppføringen som beboer i Kalvskinnet sykehus i samme folketelling, og altså da dokumentert opphold på institusjon i mange år inntil han døde.
Så jeg vil la Rosenborgkaia få være Rosenborgkaia. Den kan få være Elvehavn Brygge for dem som må det sånn. Vi moderne jålebukker får tåle å vite at det har skjedd både det ene og det andre på de tufter de hjem vi nå bebor er reist på.
Man ser ned i Orklakløfta fra steinhvelvbrua over Orkla etter Orklatunnelen. Det har blitt ettermiddag og skumt for denne snart avdankede moderne blekkmerra på Dovrebanen. Man må vite hvor Orkla går for å kunne se den fra toget. Men jeg ser den.
Straks etter klapper jeg nok min Mac sammen. Og takker oldefar Ole Gunerius Skogseth for turen fra Frosta og hit. Vi vil nok råkast igjen. Det er mer å fortelle om ham og hans.