Arthur Arntzen til minne
Arthur Arntzen er død.
Han må være det beste felleseie Norge har hatt. Bak ville historier fra Rallkattlia vokste det fram en forsiktig formidler av sterk menneskekunnskap, en på kornet skildrer av det genuint nordnorske - og det norske, en skuespiller av format, som turnerte land og strand som Den fordømte nordlendingen.
Vi burde få reprise på en monumental perle som da Lars Andreas Larssen intervjuet Arthur, i den fine salongen ombord i hurtigruta Harald Jarl, omkranset av Kaare Espolin Johnsons bilder, monumentale de også.
Arthur Arntzen har omtalt bildet Fylgje, de to småguttene som er ute i ukjent landskap og er redde. Han opplevde at de to var han og broren Harald. Han beskrev dialogen mellom dem, der de ble enige om å leie hverandre og holde sammen. Han kalte en gang bildet sin altertavle.
Jeg hadde som reporter den ære å snakke med Arthur Arntzen noen ganger, når han reiste med Hurtigruta og tvilte seg fram til å fullføre et nytt bokmanus. Han hellet alltid til den oppfatning at boka ikke burde utgis. Særlig én gang snakket jeg ham fram til å innse at boka måtte ut. Det var bunn ekte beskjedenhet om hans egen person, ikke koketteri. Han hadde hemmelig telefonnummer, og noen gode venner som saboterte såpass at jeg nådde ham.
Han var fortellekunstner, og ble skuespiller. Husker særlig jeg spurte ham om hvordan han klarte å framstille fjeset til Den fordømte nordlendingen i all sin forsteina skrekkslagenhet. Forestillingen starta med at han satt med ryggen til publikum, alene på scenen, mens en stemme messet fram allverdens skrekk og gru som i tidenes løp hadde vederfartes det nordnorske folk. Og så skulle Arthur Arntzen snu seg mot publikum, med et fjes som speilet følgene av all den oppramsa elendigheten. Det ble et forferdelig oppsyn. Men å framstille det var rutine, påstod han.
En gang fikk jeg egen norsktime. Jeg hadde sett på ordvalget i en av fortellingene hans, og notert eksempler. Så fikk jeg hans svar på hvorfor han hadde valgt de måtene han hadde. Tydeligvis mye jobb, men også en kunst.
Jeg skylder å nevne at Arthur Arntzen gjerne snakket om sin gode venn og journalistkollega Håkon Karlsen. Trønderen som kanskje var en årsak til at jeg, med akseptert bakgrunn, fikk forstyrre jobb-øktene ombord i Hurtigruta.
Så skylder vi også å snakke om verdier. Arthur Arntzen kunne flire av makta og maktmisbrukere. Det var bevisst. Det brukte han også Oluf til. Han drev aldri med å latterliggjøre nedover, mot dem som maktarroganse gikk ut over.
Jeg mener vår tid har tapt noe viktig her. Jeg håper vi kan finne fram igjen det som var Arthur Arntzens fundament. Ærligheten. Forståelsen av verdiene, de typiske og viktigste. Han sa en gang at småpoteten og humoren var det som hadde holdt liv i nordlendingene.
Jeg vil etter hvert minnes Arthur Arntzen ved å hente fram og lese noen av tekstene til Tor Jonsson. Lyrikeren som beskrev grågrenda var Arntzens livslange følgesvenn, og fikk egen avdeling i en av hans revyer.
Kunstverket (lenker) først her er Fylgje, det nevnte bildet av Kaare Espolin Johnson, ledsaget av Arthur Arntzens tekst i boka Og langsomt kom lyset.
Til slutt Odd Klaudiussens portrett.