Berliner Notaten

Den unge kunne høre gresshoppene synge i Tiergarten rett ved. Den eldre hadde mistet evnen til å sanse dette.

De tier og tenker og hører hverandre til; slektskapets gave av likt lynne og likt tankesett, til fedre og sønner i kjødet og ånden. De sitter ved et vindu med utsikt til den moderne europeiske histories gjenreiste slagmark og spiller sjakk.

To eller tre bondebevegelser i åpningen; så utvikle offiserene best mulig med sikte på å beherske midten best mulig; siden bruke de muligheter som byr seg til å sette feller i skyggen bak bønder og springere. Slik spiller faderen.

Den eldre drikker et glass vin. Han liker å spille sjakk. Det er en fredelig og meningsfull bruk av et menneskes tid på jorden; som likevel snart nok kommer til å ende med opphør og død.

Hm. What about them pickles?

Men det var altså ikke det han sa. Det skal han ha. Det han faktisk og virkelig sa var: Einnj deen sylteagurkan? Men så sa han altså også, helt for sant og virkelig, gubben som solgte hamburgere ved en innlandssjø ved europavegen nord for Steinkjer et sted. Han hadde fått full bestilling av to burgere med full besetning av alt, men så stadig litt usikker ut på hvordan det var denne stortrondhjemmeren og denne unge søringen ville ha disse hamburgerne. Eee... … he. Ja, altså, einnj deen sylteagurkan?

Det var en omsorgsfull, omtenksom og vennlig bemerkning som det ikke finnes straff for, verken i himmelen over Berlin eller på den hjemlige vennlige trønderske leirjord. Og de takket nei til deen agurkan naturligvis,, - dem ville de ikke ha. - Men saftigere enn denne får du dem vel ikke, the rednecks of Nord-Trøndelag county of Norway? Undret den unge. Søringen. Han hadde sett mye på film.

Den eldre, på sin side, hadde sett veldig mange flere nordtrøndere, og kjente igjen en helt alminnelig innherredsbygg på laget. - Nåja. Joda, han var finfin vare, han her. Dalis av godt slag. En mann som kommer hjemmefra.

Den unge spiller sin sjakk med plan og kløkt; men har mindre erfaring og lettere teoretisk ballast, og mangler alderens psykologiske overtak, men har ungdommens frekkhet og mot. Han er frampå med freidigere direkte angrep mot kongen når han øyner kjappe mattmuligheter, og han vinner rett som det er på det.

Faderen liker det ikke; men tåler det dog. Han er stolt av den unge, som han har lært spillets trekk og regler. Selv er han heller slett ingen stormester. Men sønnen er stolt av faderen, og faderen av sønnen. Det duger til døden for faderen. Og her og nå nok også for sønnen.

Det hadde luktet slåttonn og ljå og slåmaskin i sommerkvelden i Trøndelag. Kanskje sang det lavt i en banjoakkord uti lufta der et sted. Ingen hørte den, men hvem vet? Det kunne sitte en på ei grein oppi borti der og klimpre. Noen avsagd hagle kom ikke fram fra den trettifemårgamle mønjemalte Volvo med svarte rustgjennombrutte dører som sto der tom for sjåfører og passasjerer, og spilte Lynyrd Skynyrd og brødrende Allman høyt for seg selv. Men det var kanskje bra nære. Hadde den vært der, hadde den nok kommet fram. Og hadde dette vært Værdar’n hadde den kanskje kommet fram selv om den ikke var der. Godt det, faen dem ennå bare var Kvam eller Følling borti huggan her.

Nåja. Assosiasjonene fikk nå bare løpe. Tøv, naturligvis. Tanken tar den veien den vil av og til. De åt burgere og drakk ingefærøl og kom seg videre. Hjemme skiftet de ferieunderbukser, og vasket noe annet sommertøy. Dagen etter landet de på Schönefeld i suragurkenes eget land. Sommeren hadde så langt gått med til småsnekring på båtinnredning og livsinnhold, og med noe stor- og småkjekling for å få denne til å skje med en framdrift det snart kunne bli båt og liv av; noe gjensto stadig, både om bord og på land. Det fikk heller vente nå. Og noe hadde havarert og sto bare til å berge som vrak.

De fant kåken i Hansakvarteret, og ble møtt av utleieren Wolfgang. Han var en forekommende herre i hvite benklær og lys gul blazer med mustasje og levemannsvesen, og hadde følge av sin hübsche Frau. Han satte dem raust inn i leilighetens finesser, og overlot dem nøkkelen etter at det forretningsmessige også var ordnet.

Det oppsto siden noe uklarhet mellom den unge og den eldre omkring de formelle regler for rokade. Å rokere over felt som er under angrep, er ikke tillatt. Den unge var ikke inneforstått med dette. Faderen lot det passere, og den unge kom seg ved det ut av et tungt press som truet med matt i løpet av få trekk. Siden spilte sønnen faderen fri for både offiserer og bønder, og tvang fram overgivelse. De ble for skams skyld enige om å dele poenget for partiet.

Den unge kunne høre gresshoppene synge i Tiergarten rett ved. Den eldre hadde mistet evnen til å sanse dette. Se dårligere begynte han også å gjøre. Hans viktigste forehavende i livet begynte å bli å holde blodtrykket nede og pulsårene åpne. Det er et strev til ingen nytte i det lange løp. Den unge tok omsorg og ansvar for den eldre, og bar respektfullt over med faderens små skavanker og langsommere hode.

Nå var det den unge som med et blikk i kartet fant ut hvor de skulle legge veien for å komme dit de ville; riktig u-bahnsteig og riktig trapp, riktig sykkelled, høvelig rute; tok de gode beslutninger for bruk av tid, sted, dag, og distanse. Den eldre kunne falle i staver og drive av i tid og rom nå og da og her og der, og forlegge nøkler, briller, snus og lommebok. Den unge hørte gresshoppene og kjente tid, sted og aktuell situasjon.

- Kom nå, jeg vet hvor. Gi meg nøklene dine, så vi vet hvor du har dem. - Faderen lot det tillitsfullt og tilfreds passere.

Oranienburg huser Sachsenhausen. De kom dit en grå lørdag med vind. Det var et stort og stille sted. Mer var det ikke som kan sies. Ordene finnes ikke. Språket bare støyer før ordene dør.

What about them pickles?

De syklet tilbake.

For den gamle handlet barndommens nyheter ukentlig om Berlin. Gjennom balkongdørene såes den roterende Mercedesstjerne, Bayer-reklamen og Kaizer Wilhelm Gedachtniskirche i samme blikk. Ute på balkongen kunne en se hestene og vognen på toppen av Brandenburgporten, riksdagsbygningen, fjernsynstårnet ved Alexanderplatz og das neue Hauptbahnhof.

Sønnen satte faderen matt med dronning med enkel løperstøtte, og ville siden ikke spille mer.