Vandringer til Falstad: En kraftprestasjon i bokseringen
Anmeldernes dom foreligger:
Imponerer stort i «bokseringen»
Kent-Einar Myreng, Innherred
Nærspilt drama treffer godt
Ellen Marie Stølan, Trønder-Avisa
Her bringer notater i marg & bein en sammenfatning av kritikkene basert på kildetekstene, utarbeidet ved hjelp av Gemini (Google KI):
Forestillingen, regissert og skrevet av Arnulf Haga, er et minimalistisk krigsdrama basert på den sanne historien om motstandskvinnen Johanne Nevermo. Stykket skildrer hennes tre år lange kamp for å få ektemannen Rolf fri fra fangeleiren på Falstad, samtidig som hun selv risikerer livet som kurer.
Skuespill og musikk i særklasse
Formidabel hovedrolle: Line Heie Hallem får strålende kritikker for sin «rå skuespillerkraft». Hun bærer store deler av stykket med et enormt følelsesmessig spekter, og gjør rollen troverdig selv i partier der manuset kan grense mot det banale.
Celloen som bærebjelke: Cellist Øyvind Gimse spiller en sentral rolle på scenen. Han skaper et mørkt, intenst og nervepirrende lydbilde som tidvis stjeler rampelyset og maler dramatiske bilder der ordene ikke strekker til.
Indre konflikt: Bruken av Oda Eggen som Johannes «indre stemme» trekkes frem som et friskt og intenst grep som synliggjør hovedpersonens mentale påkjenning.
Scenografi og format
Arenateater: Ved å plassere scenen som en «boksering» med publikum på alle fire sider, skapes en intimitet som tvinger skuespillerne til konstant bevegelse.
Minimalisme: Oppsetningen er nesten helt uten kulisser, noe som setter store krav til lyssetting og aktørenes tilstedeværelse. Anmelderne er delte: Noen mener det fungerer godt, mens andre savner mer bruk av kontraster i lys og skygge.
Styrker og svakheter
Pluss: Stykket berømmes for å være et viktig lokalhistorisk dokument som også evner å trekke linjer til dagens globale krigsbilde. Samspillet mellom Hallem og Lavrans Haga (i rollen som Rolf) skaper sterke, menneskelige øyeblikk.
Minus: Deler av forestillingen – særlig den første halvtimen – beskrives som langtekkelig og repetitiv. Enkelte sekvenser, som flukten fra Falstad, kan føles noe kaotiske i det spesielle sceneformatet.
Oppsummert
En anbefalt forestilling som tross enkelte svakheter i tempo og regi, lykkes takket være skuespill i norgestoppen, suggererende musikk og en gripende lokal krigshistorie.