Vømmøl i over 50 år (Copy)

Dette er en kronikk om fenomenet Vømmøl, som har vært en kilde til glede, fest og en smule forargelse gjennom alle de mer enn femti år som har gått siden Hans Rotmo skapte Vømmølbegrepet og Vømmøl Spellmannslag høsten 1973, og som slo igjennom med et brak i det som er blitt kalt Vømmølåret 1974. Perspektivet er fokusert gjennom brillene til en som var med fra starten – altså en Urvømling – og er farget av personlige minner like mye som fakta og analyser. 50 års vennskap med Hans har satt sine spor.

Artikkelforfatteren Roar Tromsdal er dosent emeritus og Urvømling. Artikkelen er en revidert og utvidet versjon av en kronikk som første gang ble publisert av Trønder-Avisa i 2024, i anledning 50-årsjubileet for Vømmølåret.

Hans Rotmo døde i oktober 2024.

Etter den første stormende våren har Vømmølmusikken levd videre i over 50 år. I Verdal manifesteres Vømmøls durabelige popularitet i den årlige Vømmølfestivalen. Vømmølvisene synges av gammel og ung, tekstene sitter spikret. Folk storkoser seg i en miks av humor, godmodig harselas og uhemmet rollelek i en nostalgisk tilbake-trip til en nær, men samtidig fjern fortid – vi leker med hvordan folk på bygda og i bygdebyen var før.

Langt inni meg

Hvordan ble jeg en Urvømling? Det forklares best gjennom et knippe minner.

Minne 1: Under Olsok 1973 fikk jeg et særdeles stimulerende kultursjokk da jeg ble kjent med en den gang helt ukjent Hans Rotmo, et boblende oppkomme av frodige menneske- og miljøskildringer jeg aldri hadde hørt maken til. En original enkelhet i tekster, melodier og refrenger. Vi fant fort en felles humortone og holdt kontakten utover høsten. Jeg lurte på om når han kom til å slå igjennom med viseskatten sin.

- Nei, du skjønne det, Tromsdal, æ e en sånn undergrunnsmusiker, æ, som aldri bli kjent.

Nei vel, nei.

Samme høst startet han Vømmøl Spellmannslag sammen med Hans Løkken, Leiv Prestvik og Geir Solheim og begynte å spille på studentfester i Oslo. Og det begynte å gå rykter om at her var noe spennende på gang. Ryktet nådde også NRK og den tids pionerer innenfor radiounderholdning, Totto Osvold og Else Michelet. De laget lørdagskveldprogrammet Nattata på den tiden, med sendinger som varte til over midnatt. Tenk det!

Dit ble Hans og Vømmøl invitert med faste innslag, første gang 19. januar 1974. Og da måtte det skapes nye historier. Og flere rollefigurer.

Minne 2: Jeg studerte teatervitenskap i Trondheim, men var stadig i Oslo og så teater og traff likesinnede. På en av disse ekskursjonene fikk jeg ta del i skapelsesprosessene for vømmølinnslagene i Nattata. Innslagene ble improvisert fram med grenseløs fantasi og en lydbåndopptaker som prøvde å fange opp alle rollefigurenes viltre replikkvekslinger.

Min rolle var lærar Skule Skoddheim – lokalhistoriker med ordsans, som han blir kalt i Vømmøl skuggsjå, boka Hans ga ut året etter Vømmølåret. I mitt eksemplar av boka skrev Hans:

Og det har vi gjort opp gjennom tiårene siden Vømmølåret. Konferert. Og vært enige og uenige om det meste.

Men tilbake til 1974. På samme Oslo-ekskursjon fikk jeg oppleve Vømmøl Spellmannslag i fri dressur. Det bringer meg til:

Minne 3: Jeg mimrer tilbake til en februarkveld i Bikuben i Oslo for 50 år siden: Onsdag 20 februar. Utendørs: kald Oslosno. Innendørs: et stappfullt kjellerlokale og årets sensasjon Vømmøl Spellmannslag.

Opplevelsen fra konserten i Bikuben sitter fortsatt som spikret i sjel og sinn: Varmen, engasjementet og latteren sto høyt oppunder det lave taket. Salen remjet når det sto på som verst. Heldigvis var Øystein Sunde der med en – etter datidens standard – avansert lydbåndopptaker og gjorde opptak. En smak av stemningen kan derfor gjenoppleves på Vömmöl’n, den første Vømmøl-plata, i visa Johan Møkkerbakken.

Vi var tre studenter fra Verdal i Bikuben den kvelden: Anne Berte Lerberg, Kis Tove Berntzen og jeg. Vi satt tett opp til Spellmannslaget og enda tettere inntil Øystein Sundes båndopptaker. Og vi lo. Og lo. Så mye og så høyt og støyende at Sunde i ettertid skal ha sagt at det var vår skyld at store deler av opptaket ble ødelagt av verdalske latterkuler.

Vømmøldalen – ikke bare nostalgi

Etter den første stormende våren, med tilsvarende konserter over hele landet, har Vømmølmusikken levd videre - på LP, på CD, på DVD, på radio og TV og ikke minst på folkemunne i 50 år.

Visene synges fortsatt i de forskjelligste miljø. Og gledelig nok: ungdommene kan visene – og synger dem både som underholdning og allsang. Men den opprinnelige politiske brodden i Vømmøl – kampen for å beskytte distriktene mot de massive sentraliseringskreftene i samfunnet – enses lite nå.

Og det er et stort paradoks. For aldri har vel kampen mot sentralisering vært så aktuell for oss som bor utenfor de store byene i Norge som i dag. Kommunesammenslåing, nedlegging av bedrifter, flytting av arbeidsplasser til mer sentrale strøk, nedlegging av små gårdsbruk eller sammenslåing til store, og landbrukets rammevilkår er fortsatt særdeles viktige distriktspolitiske tema. Tema egnet for en videre arena enn viseformen.

Vømmøldalen som teaterarena

Det ble laget Vømmølkabareter over hele Trøndelag de første Vømmøltiårene, med stor suksess. Men det var noe som manglet.

Minne 3: Det var ingen som tok tak i mulighetene til å lage teater av Vømmøl-stoffet. Synd, tenkte jeg med meg selv en dag vinterdag siste året i det forrige årtusenet; Vømmølmiljøet og Vømmølkonfliktene er jo teater. Utendørsteater.

Og dermed var veien kort til å tenke på Styggdalsnemnda som produsent og husmannsplassen på Stiklestad som arena. Da jeg inviterte Hans hjem til meg i Trondheim og presenterte idéen for ham, så han på meg i knapt to sekunder, og sa så: - Derre trur æ på.

Og så skrev han tre episoder som jeg fikk regissere av Vømmølspelet: Arbeidslaget med handling fra 1950-tallet, Auksjonen om 1960-tallet og Fest borti svingen om 1970-tallet.

Trilogien ble sett av mer enn 20 000 publikummere på husmannsplassen på Stiklestad. Slå den!

Manusforfatter Hans Rotmo er spent på om artikkelens forfatter og regissør
Roar Tromsdal kan håndtere en lurk i Sparbu
teaterlags oppsetning av Vømmølspelet i 2013.

Da jeg regisserte en komprimert versjon av trilogien i Sparbu teaterlag i 2013, kom det nesten 6 000 tilskuere. Og trilogien er satt opp flere andre steder med tilsvarende suksess. Til sammen kanskje mer enn 50 000 publikummere. Hvilke andre norske dramatikere har nådd og når så stort publikum?

Et interessant aspekt med Vømmølspelets fordeling av de tre episodene og Vømmølsangene på tre tiår, er at Hans dermed kunne vise hva som skjedde med distriktspolitikken på 50-, 60- og 70-tallet.

Vi følger de samme rollefigurene, men tidene – og med dem livet deres – endrer seg, og de oppdager hvilke verdier de har mistet på sine drastiske veivalg styrt av sentraliserende krefter. Også den gamle sagbruksmester Gyldentand ser gamle verdinormer gå i oppløsning og får opp øynene for kvaliteter han tidligere ikke forsto betydningen av.

Vømmøldalens siste vår?

Hans Rotmo skapte med Vømmøl Spellmannslag og Vømmøldalen og Porcelenstrand en unik blanding av humor og politisk ytring, formidlet fra sine oppdiktede universer av friske, folkelige og frodige typer, tekster og toner og dramatikk.

Det er min påstand at Vømmøldalens siste vår ikke kommer så lenge sentraliseringen fortsetter. Sentraliseringen bringer fram enda mer selvoppholdelsesdrift i små grendesamfunn, og tro på at det nytter å bruke underholdning med humor og engasjement som protest mot en sentraldirigert politikk som truer distriktene.

Og da kan de ubøyelige menneskene i Vømmøldalen som ikke vil gi etter for sentraliseringskreftene, oppildnes til å plante føttene i Distrikts-Norge og synge med Arne Armoen: - Nei, dæven han ta, dæm kan itj fløtt oss vekk!

Det er itjnå som kjem tå seg sjøl

Vår nære verden og vår tid og vårt tankesett hadde vært fattigere uten arven etter Hans Rotmo; uten Vømmøldalen og Porcelenstrand; med Kristian Schravlevold, Konrad Vømmølbakken, Peder Storvømmølvold og Birger Skruddusvingen. Og Christian Gyldentand, Johan Møkkerbakken, Arne Armoen, Hanna og Jo Leggen, og Martin og Marta Svingen.

Og vi kan videre ramse opp og nevne i fleng:

Heimevernslaget med Bonsersjant Børø og Hegra festning; Vårres jul med tante Anna som rundvaska i kvart einaste rom; Ola Uteligger og hans Fire fine lænestola; Styggdalspelet med Peder Styggdal og Pepperflisa; Verdalsoratoriets gripende beretning om Verdalsraset; burleske teaterstykker som Bønder i solnedgang og Trekkspillkrigen; de frodige Vømmølspelene; og Trossetrua med alle provoserende utfall mot innvandringspolitikken.

Tilsynelatende rydde det hele universer av figurer i tekst og toner som erter ut av Hans Rotmo. Men bak hans raske skapertempo som visedikter og historieforteller er det mye tenking og grublisering og forarbeid. Og i bunnen ligger en formidabel fantasievne og idérikdom. Det var nok dette som var hans mest betydelige kunstneriske ressurs, enda mer betydelig enn evnen til å formulere artige verselinjer og refreng.

Uten alle tekstene og melodiene og fortellingene til artige Hans, melodiøse Hans, samfunnssatiriske Hans, provoserende Hans, ville vi nok ha hatt det mye mere tamt her på berget.