- - -
I
Jeg fikk for meg å måtte fortelle om en dame jeg har kjent. Hun fikk meg til å forsøke å se og lytte, og til å undres,- og forsøke å forstå at alle nok kanskje lever bare sin ene gang. Og at man har med selv, å finne ut av hvordan man skal leve sitt liv for å kunne være stolt av det hver dag. For at fortellingen skal bli sann, blir jeg nødt til å dikte henne opp. Men hun har nok levd,- både litt her og litt der, og litt overalt. Og kanskje hun lever ennå; litt her og der og overalt. Eller kanskje er hun død; sånn som det nok også gikk med henne jeg nå skal fortelle om her.
Men nå skal hun altså først bringes til live i det som her skrevet skal stå. For bestandig. Jeg tror nok også hun selv helst ville ha syntes at vi skulle holde henne i live lenge, ved å huske henne godt og nevne henne ofte. Det er nok også derfor jeg gjerne vil fortelle om henne her.
Så får vi tro det da, at hun lever, i oss og blant oss,- selv om hun vel en gang må dø der også. Og selv om hun altså egentlig aldri har vært til for annet enn sannhets skyld.
Hun kom til verden i Trondhjem by i året 1917. Hun holdt det deretter gående tiårene igjennom i hele resten av hundreåret, og godt inn i det neste. Hun var lillesøster til fire, og storesøster til en. Da hun var barn, bodde familien i Biskop Grimkjells gate på nedre Lademoen. Hun og lillebroren var to tette attpåklatter rett etter hverandre, etter fire store storebrødre. Faren hadde vært borte på stasjonering ved jernbanen innafor i noen år,- for å kunne avansere. Mens han var borte ble de eldste sønnene halvstore og store. Etter at han kom hjem igjen for å bli stasjonsformann i pakkhuset på Brattøra, kom det etter hvert plutselig en pike,- og så en gutt til på rappen, gitt. Åh! Dæffen.
Mor var hjemme, og far gikk på jobb. Marie Alfrida ble hun døpt, etter sin stolte far, som het Alfred,- Alfred Olaf Paulsen; og sin mor, som het Margot,- en tidlig vårdag i 1918 i Bakke kirke. Hun gråt ikke. Hun lo.
Men far gråt,- og mor kastet opp. Tretten måneder senere ble lillebror døpt. Da gråt mor. Og Marie Alfrida sto i ny kjole med sin hånd i sin fars, og lo da også. Faren keik i taket, og svelget gråten. - Per,- svarte han presten. Per skulle guten hete. Storebrødrene het Hans, Tor, Knut og Jens. Per skulle den lille hete,- Per Paulsen. - Sånn vart no det,- sa faren.
Stasjonsformann Alfred Olaf Paulsen var en staut og aktet mann; godmodig og snill for det meste, men kvass når det krevdes, og rakrygget og stø i storm. Han gikk hjemmefra til jobb hver dag klokken ti på halv sju, med veske med matboks i med fem skiver brød, og varm kaffe på en flaske i en tovet ullvott. Klokka ti over ni drakk han en halv kopp av kaffen, og åt den ene halvparten av to sammenlagte brødskiver med smør og sirup på. Klokka halv ett drakk han en hel kopp kaffe, og åt tre brødskiver til, med det pålegg fruen hadde kunnet skaffe til å legge på dem. En time før han skulle gå hjem, drakk han den siste kalde kaffeskvetten i flaska, og åt i seg den andre halve dobbeltblingsen med sirup. Klokka kvart over fem var han hjemme til middag.
Arbeidet besto i å håndtere fraktbrev og å holde oversikt over lasting og lossing, så riktig frakt kom i riktig vogn til rett tid. Det gledet ham nok ikke, men gikk nå sin gang. Bød det seg høve og behov, gikk han gjerne ut i pakkhuset og ga seg med i det han vel holdt for å være det egentlige arbeid på jorden,- å bevege de gjenstander som måtte flyttes på og løftes rundt, for å kunne holde i orden skaperverket, og høste utkomme av det.
Paulsens led ingen nød lenger i sine liv. Jernbanen fødde sine så de hadde til brødet, og til tak over hodet. Noen overflod tilkom dem dog aldri. Men mor Margot klarte alltid å legge litt til side av jernbaneformannens lønn, for å kunne ha til trangere tider. Livet var likevel stritt strev og lange dager i arbeid for føde og folkeskikk og verdighet og husfred.
Da Marie Alfrida kom til, var Alfred Olaf Paulsen begynt å bli grå ved tinningene. Han nærmet seg de femti. Når han smilte, fikk fjeset et svakt sørgmodig og forsonet drag. Men han var skarp i det klare blikket under panna. Mor Margot var litt yngre, og likte å pynte seg og være litt fornem formannsfrue på søndagene. Mor puffet av og til på en sigarett fordi hun mente dette hørte med til de verdige vaner, og tok seg også gjerne en dristig liten knert når det høvet,- og slikt kunne skaffes for brennevinsforbudet. Far Alfred brydde seg ingenting med sånt. Han holdt seg til bøkene han samlet på, og til mannskoret han hadde begynt på i igjen, da han kom hjem til Lademoen etter årene innafor.
De eldre brødrene gikk to av dem ennå på skolen. De to eldste vokste til. Hans var begynt i læra i et maskinverksted for få vett og forstand på det som krevdes for å kunne komme seg inn på jernbanen og bli lokomotivfyrbøter. Tor var stor og sterk og fåmælt, og hadde kommet seg inn på golvet i Dyre Halses kullforretning på Rosenborgkaia, der det krevdes stor handmakt og bare alminnelig forekommenhet.
Da tiden kom for at Marie Alfrida skulle slutte å sove inne hos mor og far, fikk de to eldste brødrene husverten med på å la dem innrede et kvistrom til seg i den ene av loftsbodene. Så leiet de selvgjort hybel i heimen, og flyttet de to trapper dit opp. Lille Per fulgte med på lasset til Marie Alfrida da hun flyttet ut fra mor og far, og inn på gutterommet. Knut hadde trodd at hans tid på tronen i gemakket nå var kommet, som den nye eldste der. Men slik ble det nok ikke, nei.
Marie Alfrida var sin fars øyensten og sin mors ivrige hjelper. Fra før hun kunne snakke, holdt hun øye med hva mor Margot drev på med i det strevsomme hushold, der store karer skulle bespises, og alt og alle måtte holdes stelt. Mor Margot styrte for,- og sto for alt i både traktement og stell og vask og vedlikehold; av både mann og barn og hus og heim,- anskaffelse og innkjøp og lagerhold, tilbereding og anretning, renhold og regnskap og reparasjoner. Hun var ikke mer fornem noen søndag, enn at hun godt kunne arbeide, nei. Marie Alfrida fulgte konsentrert og tenksom med på alt moren foretok seg, og gjorde henne alt etter i alt det hun evnet og det hun maktet. Og mor Margot lot henne. Den lille sluttet tidlig å være til heft, og ble snart til god hjelp,- og etter hvert mere til, da hun la barnets kreativitet og nysgjerrighet til i det hun lærte av mor Margot i arbeidet.
Alfred Olaf Paulsen holdt sin datter hellig som en helgen, og hun forgudet sin far. Da far kom hjem til middag var arbeidsdagen med mor over for Marie Alfrida. Da satt hun som et skinnende lys til bords under måltidet.
Etter middag satt hun helst hos far resten av dagen. Om far hadde noe å gjøre, fulgte hun i beina på ham. Satt han og leste, satt hun på gulvet ved hans føtter og lekte stille med sitt. Hun hadde som oftest lillebror Per med, og sørget for at også han fikk oppleve den milde varmen i nærværet av faderen. Før sengetid satt de begge hver kveld et kvarter på fanget til faren, som leste fra Snorres kongesagaer for dem. Så fikk mor Margot dem lydige og fornøyde med dagen til sengs. Det kunne nok komme et knyst i lille Per en og annen kveld over de plagsomme og strengere rutiner ved kveldsritualer og leggetid. Men søsteren tok ham i hånden, og fikk ham alltid uten videre viderverdigheter med seg.
Det var i det hele tatt vanskelig å trosse lille Marie Alfrida. Det var aldri slik at hun gjorde seg vanskelig på noe vis, eller hevet stemmen, eller hevdet seg og sitt med store fakter og stort leven. Men det var umulig å få henne med på noe hun ikke ville, og umulig nok bare å tenke seg tanken på å ville forsøke noe slikt. Det var som om det ikke gikk an å komme seg unna den godhet for alt og alle, som alle kom til å føle i skinnet av lyset fra hennes likeframme og stillferdige nærvær. Mor Margot undret seg ofte litt fælen over barnets evner og gode lag med mennesker. Far Alfred Olaf var forgapt og fortapt. Storebrødrene tilba henne, og lillebror Per var hennes troende disippel og tillitsfulle protesjé.
- Alt man gjør og alt man er, er man med seg selv, sa faren. - God natt med dere nå.
Iblant når det bød seg høve, stakk de to små seg opp på loftet til de store storebrødrene, og fikk lov til å plage og forstyrre dem med sin oppmerksomhet. Hans hadde bøker med tegninger i, som Marie Alfrida ville vite hva forestilte. Tor satt stille og sa lite, og leste gjerne i romaner han hadde hentet nede hos far. Han tok Per på fanget og lot ham bla frem og tilbake i boken som om han leste i den, han også. Det lo de begge godt og lenge av, hver gang det forekom.
- Vi skal ikke plage Tor til å skynde seg, kunne Marie Alfrida si; noen kunne iblant bli utålmodige med brorens fåmælte og nokså trege vesen og væren. – Han trenger også å finne ut om sannhet og sant for seg selv. På den tiden det tar.
Tirsdager var det øvelse i Jernbanebetjeningens Sangforening. Her var far Alfred andre tenor. Han bladde i notene hjemme, og sang igjennom sangene de skulle synge. Av og til skulle mor Margot være med for å smøre brødskiver og koke kaffe til pausen, sammen med noen av de andre sangerfruene. Da brukte lillebror og Marie Alfrida å måtte være med. Lillebror brukte i begynnelsen å sovne i salen, og ble båret sovende hjem av faren da øvelsen var over. Marie Alfrida satt og lyttet til korøvelsen og lærte seg tekstene og stemmene til mannskorrepertoaret; med Skifærden, Naar Fjordene Blaaner, Norrønafolket og Sangerhilsen, og I Østen stiger Solen op og Olav Trygvason og Vesleblomme, og alle julesangene innunder jul og alle lovprisningene av lys og vår utover senvinteren. Det ble en flom av lyd omkring henne når alle jernbanemennene sang. Hun kunne lyse av forventning og begeistring. Størst av alt på kvelden var gleden over mannaklangen som hang igjen i stillheten i salen, når koret avsluttet øvelsen med Deilig er jorden eller Fedralandet.
Hver vår og hver advent holdt koret konsert.
I sin sjette vår på jorden satt Marie Alfrida med lillebror Per, og sin venninne Johanne Kystad fra nabogården i Biskop Grimkjells gate, på første rad foran scenen i Trondhjems Arbeiderforening og ventet på at konserten skulle starte. Hele familien var der. Far skulle synge, og det skulle også storebror Hans og storebror Tor. Hans var kommet inn på jernbanen og hadde begynt som fyrbøteraspirant. I koret sang han første tenor. Tor var fortsatt hos Dyre Halse, men var hentet inn til Jernbanebetjeningens Sangforening på slektskapet, for sin dype og klare bassrøsts skyld. Knut og Jens var der også, og satt lenger bak i salen og var brannvakt. Mor Margot var i anretningen og solgte kaffe til publikum, og kaker og kaffebrød som sangerfruene hadde bakt.
Marie Alfrida satt stum og strak av forventning og iver. Hun hadde finkjole på, og sløyfe i håret. Johanne og lille Per pludret og sludret litt med hverandre på benken ved siden av henne. Johanne var også pyntet. Hun hadde bare søstre, og syntes det var veldig stas å ha en gutt å være sammen med, som hun kunne imponere litt med å være søt. Hun hadde lært seg kunsten å få den pur unge herr Per Paulsen til å falle for seg. Nå satt han i matrosdress og så storøyet og betatt på henne, og kommenterte forundret det hun sa om alt hun tenkte om det hun så og hadde rede på og hadde for seg. Marie Alfrida måtte hysje litt på dem og få dem til å klappe i hendene da koret kom på scenen.
- Nå starter det.
Konserten startet med I Himmelen av Grieg, med norsk tekst av Lindeman, etter Laurinus svenske originaltekst. Koret hadde med seg noen gutter til å synge de lyse stemmene i de første sangene de sang. Marie Alfrida hadde rede på både alle salmene og opphavsmennene. Konserten fortsatte med Ved Rondane og Vaaren av Grieg og Vinje. Så sang de Mozarts Ave Verum Corpus med pianoakkompagnement, og etter hvert kom No livnar det i lundar av Lindeman og Blix, Den fyste song eg høyra fekk av Søraas og Sivle, fem vers av Herre Gud ditt dyre navn og ære av Dass, og Vår Gud han er så fast en borg av Martin Luther. Som siste nummer før pause sang de salmen Fedralandet,- Gud signe vårt dyre fedraland,- av Weyse og Blix. Den kunne og kjente koret godt. Da reiste Marie Alfrida seg og sto, og lillebror Per gjorde derfor straks det samme han også.
Da det skulle være pause så Marie Alfrida en mulighet til å overlate lillebror Pers oppmerksomhet helt til Johannas flørt med ham. Selv gikk hun i anretningen for å hjelpe mor og sangerfruene med å selge unna av kakebeholdningen. Der fikk hun stå for utleveringen av sirupsbrød og makroner, og skjøttet denne uten plunder. Pengene og kaffen fikk hun ikke røre, men til kakesalget bidro hun nok til å øke omsetningen. Hun kunne nok godt ha skjøttet kassen også, for hun hadde godt rede på både sedler og mynt, og kunne telle. Men hun innfant seg forsonet med at oppgavene nok var bestemt som de var.
Da kaffen var drukket og kakene spist, var det klart for konsertens andre akt. Marie Alfrida var i god tid tilbake på plassen sin på første rad. Lillebror satt på plassen sin og sov, mens Johanne like ivrig likevel gjorde seg søt og la ut av sin unge livsvisdom for ham. Hun tiet først da Marie Alfrida satte blikket i henne når koret kom på scenen igjen.
Det er Griegs Sangerhilsen som åpner programmet etter pause. Tenorene klinger som klokker i høyden, og Marie Alfrida hører at bror Hans er den klareste klokken. Men hun vet at han heller vil kjøre lokomotiv enn å synge. I kjelleren tordner kølsjaueren bror Tor mektigere enn seg selv i de dypeste og mørkeste rommene,- sammen med fem jernbaneveteraner med grove bassrøster. Far Alfred Olaf lar også sin lyse baryton høre, for den som lytter etter den.
Publikum begeistres av den feiende flotte sangen, og også Johanne Kystad lar seg henføre til spontan applaus. Lillebror Per våkner igjen, og klapper med.
Så følger koret på med sviske etter sviske av tidens mannskorepertoar; alt sammen kjente verker med kjente opphavsmenn for Marie Alfrida.
Hun forsvinner nå helt til sangen. Erling Skjalgsson fra Sole står høyt i stavnen og speider etter Olav Trygvason. Thord Foleson stupa, men merket det må i Noreg si jord som på Stiklestad stå. En barytonstemme lagde sig så sildig sent en kveld, og hadde ingen kvide; ingen hadde han elsket over henne som så bød ham komme. Paulsens fjorder blaaner som markens fiol, til melodi av Paulsen; så det jubler hurra! for vårt brave og kraftige folk.
Som tradisjon til slutt skulle koret i unison allsang med salen synge sju vers av Aasens Nordmannen; til melodi av Lindemann; og der uppå tek dativen deim i den siste linja i det første verset millom bakkar og berg. Som bror Tor hadde forklart.
Marie Alfrida fant sitt lyse leie i tonearten, og begynte der å legge nye toneganger til som overstemme. For å kunne holde den heller trauste melodi ut i sju vers, begynte hun fra det tredje å legge små koloraturer og kadenser til her og der i linjene. Man hørte at det klang rent og vakkert og iørefallende av pikesopran fra første rad. Dirigenten lot seg straks henføre; nå ville kan hende et magisk musikkens øyeblikk av zen kunne skje.
Han oppmuntret Marie Alfrida med blikket til bare å fortsette. Til det femte vers slapp han Paulsen-karene og Kystad og Karlsen i koret til med fri stemmeføring i sine leier. For det sjette tok han sal og scene ned i volum, og lot Marie Alfridas stemme klinge fritt i overstemme og koloraturer over den syngende sal. For det syvende, der Nordmannen millom kaksar litet kan trivast, slapp han kor og sal og scene løs til fri melodiføring etter egne ører. Stemmene fant hverandre i en brusende mektig mangedelt koral, der Marie Alfridas lange kadens stakk fram i høyden øverst i sangen,- som fant sitt klimaks ved de jamningar helst den var nøgd. Og som så ble hengende igjen som en kort ettertenksomhet i et øyeblikk av stillhetens bravissimo i rommet; før det store lurveleven av begeistring brøt løs blant jernbanefolket i Trondhjems Arbeiderforenings store og lille sal.
Og du verden! hva det brøt løs av overstrømmende glad tilfredshet med alt og alle. Folk klappet og skrek. Bror Tor kom ned og hentet Marie Alfrida opp på scenen, og viste henne fram for folket fra sine skuldre. Alfred Olaf Paulsen sto, så stolt at han ikke kunne snakke, svulmende og tårevåt og keik i været oppunder taket. Dirigenten trippet fra hånd til hånd i både kor og publikum, og grep alles hender med begge sine og takket faderlig og fast i blikket for den store åtgaum og anerkjennelse han visst syntes at han fortjente. Man hørte folket i salen stime henrykt i begeistrede ord over hva de nå hadde fått oppleve. Ubegripelig! Fenomenalt! Fantastisk!
Slik forløp noen minutter. Lillebror Per sov med hodet i fanget til Johanne Kystad,- som klappet ivrig og høyt, og forbløffet beundret feiringen av Marie Alfrida med store øyne uten å begripe hva hun var vitne til. Mor Margot sto blussende blid og raudlett, fornemt litt for seg selv bak i salen og røykte seg en mentolsigarett.
Marie Alfrida steg ned av bror Tors skuldre, og gikk bort til sin far og tok hans hånd. Alfred Olaf Paulsen hadde ennå ikke gjenvunnet munn og mæle. Hun leide ham ned av scenen og bakover gjennom folket i salen bort til mor Margot. Moren strøk Alfred Olaf på kinnet da de kom seg ned til henne. Datteren strøk hun over hodet. Ingen av dem sa noe.
Litt senere var salen tømt for folk, og de fikk alle Paulsens samlet seg selv og alt sitt litt sammen. Tor tok den sovende lillebror Per på ryggen. Knut og Jens bar hver sin kakeboks. Johanne Kystad og Marie Alfrida holdt i hver sin faderhånd da de gikk ned og tok trikken hjemover gjennom byen. Slik gikk de også den siste biten langs Strandvegen hjem til seg selv i Biskop Grimkjells gate i det nordiske lys i denne vakre og forunderlige vårkveld.
Fortellingen om Marie Alfrida Paulsens usedvanlige liv og væren har med det tatt til.
II
Det gjetord som gikk gjennom Trondhjem by om den magiske tildragelse Jernbanebetjeningens Sangforenings vårkonsert og Marie Alfrida Paulsen avstedkom i Trondhjems Arbeiderforening, var stort nok for hvemsomhelst hvor som helst.
Maestro Carl Jacobsson Tege kom for å ville snakke med Alfred Olaf Paulsens hjemme i Biskop Grimkjells gate alt den neste kveld. – Ja vel, sa Paulsen, da Tege på sitt norsk som brøt på det jämtska, forklarte at Marie Alfrida nok var en sjelden musikalsk begavelse som måtte bli tatt særlig vare på, ja.
Mor Margot bød ham en sigarett som han takket ja til.
Så sa hun at Marie Alfrida nok kan hende hadde sjeldne begavelser i så mangt, og at hvordan de skulle kunne klare å ta vare på alle disse, slett ikke var henne til å begripe, nei.
- Ja ha. Hon duger til mycket, ja. Tror jag nog, ja. Tror jag nog. Sjunger barnet ofta her hemma då? Ville dirigenten vite.
Nei. Det var de ikke vant med at hun gjorde, nei. Det hadde de vel nesten faktisk aldri hørt at hun hadde gjort, nei. Faktisk ikke. Nei. Slett ikke.
- Va fasan! En naturbegåvning. Bart og blott. Finnas her något instrument? En klaver? Dragspel? Violin?
Nei. Det gjorde det ikke. Her var tre karer som sang i maestros eget kor, som han jo vel visste. Men ingen instrumenter, nei.
- Går hon i skolan?
Nei. Det gjorde hun jo ikke. Der skulle hun ikke begynne før til neste år, nei.
- Ja, ha. Nåh. Såh! Hm. Så får hun då få komme hos mig for å læra kjenna musiken. I Bakkestrandens bedehus här uppa på Lademoen. Där finnas en klaver. Jäg skal själv tala med församlingen. Det skal icke kosta Paulsens en penning. I morgon og så två dager i veckan. Klokkan nio. Såh. Säger vi så?
- Hm. Sa Alfred Olaf Paulsen.
Men mor Margot nikket blidt og takket herr Tege. - Men herr dirigenten burde nok kanskje selv snakke med sangerinnen selv om saken også, mente hun.
- Nåh. Såh. Jaha. Just precis. Just precis. Ja visst. Ja visst.
- Men hva med maestro Tege selv, da? Spurte Alfred Olaf Paulsen. - Måtte ikke han ha seg betalt for å undervise henne?
- Tyst med ham! Als icke, nei. Inte als. Flickans gåvar får man öppna, som var dom en gåva til seg sjalv! Blott for gledjan. Låt mig nu få tala med barnet.
Og det fikk han. Om hun villa låta honom lära sig musiken? Jo da. Det ville hun jo. Veldig gjerne. Og mere enn det.
Fader Alfred Olaf satt siden sent oppe i vårnatten, og overveiet ære og verdighet mot husfred og kjærlighet. Han ville ikke gjøre stasjonsformannen til gjenstand for almisser fra de boklærde. Langt etter midnatt hentet han seg en ure liten konjakk ut av mor Margots ikke så veldig hemmelige forråd.
Da den var drukket ut, hadde han visst latt kjærligheten få vinne. Æren fikk få vike for vettet,- det fikk få bli og være med den som det ville. Han kom til å la dem sende henne i veg til maestro den neste dag. Han kom vel før eller siden en eller annen gang, til å kunne klare å betale her Tege litt for undervisningen. Så æren også kunne få sitt.
Da han gikk inn og la seg hos mor Margot sa han at det fikk bli som hun ville; da hun våknet og så etter ham. Hun lo stille av ham og strøk ham over håret. Hun mol og åpnet seg mot ham, og kysset ham vått og varmt; og bød ham bestige seg.
Den neste dag og to dager i uken i det neste år, gikk Marie Alfrida Paulsen av sted hjemmefra for å lära musiken. Av maestro Carl Jacobsson Tege, fra Duved i Jämtland; innvandret til Trondhjem by som skolert kirkeorganist fra Uppsala, men fallen for fluidium og skjørlevnet fra orgelkrakken i Strinda kirke i en nå for lengst henfaren tid; overlevd levemann og skjønnånd; kordirigent og sang- og instrumentpedagog for bedre manns gjennomgående ubegavede barn, og en og annen av de ellers bare måtelig begavede begavelser som ellers måtte komme i hans veg; og de siste ti år elsket og aktet enehersker i Jernbanebetjeningens Sangforening.
Marie Alfrida var litt redd ham til de første timer. Men hun lærte seg snart å slutte med det, da hun forsto at hans eneste betingelsesløse kjærlighet var musikken.
Hun kom dit oftest i følge med Johanne Kystad og lillebror Per. De gikk ut og lekte med sitt etter at de hadde fulgt henne den korte vegen til Bakkestrandens bedehus, og kom og møtte henne igjen da musikkundervisningen var over. Iblant fikk de sitte inne hos herr Tege og Marie Alfrida, og høre på når herr maestro organisten av og til bare ville spille for dem av sitt enorme repertoar i alle stilarter og for alle instrumenter.
Undervisningen skjedde ved at Marie Alfrida fikk synge den musikk hun ble presentert, med den stemme hun hadde. Hun hadde en barnerøst så artikulert og kraftig at man ikke ofte hørte maken, nei. Den lot maestro nå bare være som den var. Den var ren og klar. Det fikk duga för nu. Karakter og klang ville stemmen siden finne av seg selv, når barnet siden vokste seg til og fikk hulrom i hodet som sangen kunne klinge i. Med detta barns djervhet og gode hode og goda öron är alla möjligheter gränslösa, mina barn! Mente herr maestro Tege.
Marie Alfrida lærte noter ved at herr Tege spilte en tone, og så pekte noten ut i partituret. Snart satte de tonene sammen til melodier, og notene til notelinjer. Notene og tonene fikk navn og verdier. Melodiene fikk fortegn og takt, og fant akkorder og ble til tonearter og taktarter. Alt sammen står det i notene, barn! Og Marie Alfrida kunne med sitt åpne og undrende fordomsfrie sinn ganske snart lese dem helt selv, og synge rett fra bladet.
Tege gikk straks i gang med å finne solo sopranstemme for Marie Alfrida til alle aktuelle numre for blandet kor og mannskor i det korrepertoar som var tidens gjengse. Der ingen slik var å finne, arrangerte Tege stemmen selv, ved å høre på hvordan Marie Alfrida lekte seg med den da hun fikk pianoarrangementet spilt for seg. Slik gikk det til at gjøk og sisik hos ham blir hørbare naar fjordene blaaner, og at hjuringen tankefull og fjåg kan blesa i honn ved Rondane og både her og der, ja; og mye mere til. Ja.
- Mycket begåvad, men fortfarande blott et barn. Herr Tege satte henne til å leka med musiken. Men han lot henne ta leken så alvorlig som hun selv ville. Og det gjorde hun, og med sitt åpne barnesinn tok hun det lett, ja.
Ved midtsommer hadde herr Tege og Marie Alfrida lekt frem og lett opp arrangement til henne for tjuefem sanger som hun kunne utenat, og som det ikke fantes nedskrevet note for. Herr Tege skulle reise sin årlige reise med tog til Jämtland, Medelpad, Gästrikland och Uppland; for å spille på orglene der; i Duveds kyrka, Gustav Adolfs kyrka i Sundsvall, Heliga Trefaldighets kyrka i Gävle, og i selveste Domkyrkan i Uppsala.
Mens han skulle være borte fikk Marie Alfrida likevel værsågod huske å arbeide med musiken. Han skulle være borte i fem hele uker. Marie Alfrida fikk med seg kornoter for alle sangene de hadde for henne, og hun fikk i oppgave for sommeren å skrive sin stemme inn notene.