Ved Ekne kopperverk

Jeg har vært på Falstad tidligere, men utover det er Ekne en hvit flekk på kartet mitt.

Solfrid hadde lovet meg en historisk vandring i skogen. Jeg må innrømme at jeg var svært spent på hva hun hadde i sinne. Hun hadde advart mot dårlig vei det siste stykket, og rådet meg til å parkere hos naboen, om ikke bilen min hadde terrenggående kvaliteter, noe som ikke er med i beskrivelsen av en Polestar. Jeg har vel strengt tatt en bybil med litt rekkevidde.

Hun sto i  skyggen av et tre da jeg kom. Det var en av de første varme dagene i det som har blitt til det de kaller hetebølgen 2025. - Vi skal nedover først. Ned til fjorden. Der skal jeg vise deg noe.

Vi står en stund på broen og ser ned langs elven, som har fått navnet Høttelva. Den har et visst fall, med flere fosser ned gjennom ura. 

- Det er litt gjenvokst her”, noe mer enn sist jeg var her, sier hun. Hun tror likevel at jeg skal greie det. Mannen hun hadde med den gangen (i 2016) gikk med rullator! - Vi måtte riktignok bære ham et lite stykke, men det gikk. Hun smiler. Han hadde nettopp operert hodet  sitt, og møtte opp med et kjempeplaster, men ville absolutt se dette.

Spørsmålet er hva i all verden det er som får en nyoperert mann med rullator ned til en tilsynelatende øde strand på Ekne? - Mannen het Arne Espelund sier Solfrid. Espelund var professor i prosessmetalurgi (han døde i 2019). Han er kjent for sitt arbeid med bevaring av før-industriell jernproduksjon, (samt for dokumentasjon av kvernsteinsbryting i Selbu; og brunostens kulturhistorie!). Jeg aner at vårt ærend her kan ha noe med stein eller metall å gjøre. Navnet Høttelva indikerer også det. Det kan nok sikkert ha blitt spist brunost der nede. Men jeg heller nok mot stein allikevel.

Slagg mellom fjæresteiner ved Ekne i Levanger. Foto: Marianne Zeiner ©

Stranden øst for Høttelvens utløp har ikke lenger noe navn. Den kan ha hett Finsvik sier Solfrid, siden Høttelva het Finsvikåa før, men etter navnebyttet flyttet navnet til naboviken lenger sør.

Nede på den navnløse stranden åpenbares et eldorado av stein. Firkantstein! Om en ser på dem fra 10 cm høyde, kan en se et fantastisk fargespill i rødt og grønt mellom de helt vanlige runde fjæresteinene. Firkantede biter med små hull her og der, med blanke overflater som skimrer grønt eller rødt når solen finner den riktige vinkelen. Det er slagg, og er rester etter et kobberverk jeg ikke ante fantes! 

De sier det er det eldste i landet. Det finnes et kongebrev fra 1635, der det gis tillatelse til å starte opp drift ved en kobberdrift ved Ytterøygruvene, som for tiden ligger stille.

Om det var prøvedrift allerede fra 1518, er ikke helt sikkert. Men sikkert er det at erkebiskop Valkendorfs utsendinger fant et kaaberbierg 8 store Miiele fra Trundem. Dette skrev Valendorf til danske kong Christian II i 1516. Dette er mer enn hundre år før både Kvikne (1632) og Røros (1644). I Solfrids grundige artikkel om kobberverket, Då Ekne var ein liten Bergstad (Solfrid Vestli, i Junge, red.: Nord-Trøndelag historielag: Årbok 2016, 31-42), finner jeg at smeltehytten mest sannsynlig ble nedlagt for godt i 1699. 

Solfrid smiler, men blir så alvorlig igjen. Det er ille at kommunen ikke vil gjøre noe ut av dette. Her ligger et stykke norgeshistorie uten at noen vet det!

Det er gått 326 år, og naturen har tatt tilbake det meste, men noen spor kan vi heldigvis ennå se. 

Hun viser vei langs stranden, og forteller at malmen kom fra Ytterøya der gruvene var, og ble skipet over hit, da det ikke fantes en elv med fall nok utpå Ytterøya. 

Smelteprosessen krevde vannkraft for å kunne oppnå de temeraturer (1085 grader) som skal til for å utvinne kobberet, som igjen satte krav til at elven hadde et visst fall.

Malmen fra Ytterøya inneholdt kun 3% kobber (Rørosmalmen inneholdt 5%), så de måtte smelte den i flere omganger. Solfrid tror tre, og peker ut tre områder på stranden der konsentrasjonen av slagg er større enn ellers. Slagget blir dessuten finere jo nærmere elven vi kommer, noe hun baserer teorien på.

Smelteovn ved Ekne kopperverk. Foto: Marianne Zeiner ©

Et sted ved kanten av elven bøyer hun seg ned, fjerner noe mose og ber meg se inn i en liten hule. - Dette er smelteovnen. De svarte veggene med rester av trekull og leire, samt en liten mengde fint slagg med grønnskimmer, støtter dette.

Jeg må bare ta med en bit. Min gode venn Linn sier det er en grense på ti steiner pr barn, om de skal være med hjem. Jeg forhører meg med Solfrid om hun tror dette også gjelder for voksne, noe hun avkrefter. Voksne kan ta med så mye de vil. Om mine lommer ikke rekker til, tilbyr hun seg å låne bort sine, og der er det plass til mange! Hun ler igjen, og forteller at  hun var spent på om jeg ville like dette, men hadde ikke sett for seg en så overveldende respons. Det å drive med lokalhistorie får virkelig frem barnet i enkelte (professorer med rullator og meg blant annet).

Jeg oppgir å fremstå avbalansert (og voksen) og farer frem og tilbake over stranden med nesen 10 cm over bakken og plukker så mye stein at jeg må sende Linn en skyldbetynget unnskyldende tanke,- inntil jeg finner en bit slagg med mer grønnfarge og glemmer dette med måtehold igjen. Alle andre slaggbiter fotograferer jeg. Det er jo tross alt et lite stykke norgeshistorie! 

Det skal innrømmes at jeg ikke helt skjønner sammenhengen elv-vasskraftverk-smelteovner, og hvordan de kan smelte malmen i tre omganger. Hvor er forbindelsen mellom elven og det Solfrid sier er smelteovnen for eksempel? Det jeg kan se er en liten hule under noen steiner. Og hva med all skogen de felte for å bruke som trekull? Ekne skal ha vært helt avskoget. De trærne som ikke ble brent døde av svovelrøyken fra smeltingen leser jeg i Solfrids artikkel om smelteverket. Jeg leter meg frem til Rørosmuseets sider for å få litt klarhet dette med smelteprosessen. Der står det å lese:

I en oppsummering må en peke på at smeltinga besto av fire eller fem trinn:

1. Kaldrøsting i store, avlange hauger med overføring av noe sulfid til oksid
2. Smelting i sjaktovn til skjærstein og slagg, som ble kjørt ut på slagghaugen
3. Venderøsting av skjærstein i båser, med overføring av restsvovel til oksid
4. Svartkobbersmelting i sjaktovn, til svartkobber og slagg
5. Garring (raffinering) i trekolfyrte garovner 

Samt at fyring med trekull krevde stor tilførsel av luft, som kom fra blåsebelger, drevet av vasshjul. 

Ja. Vel. Litt usikker på om jeg skjønner annet enn hvor elven og vasshjulet kommer inn, og hvorfor skogen døde, men litt klokere kanskje. 

Etter en halvtime bøyd over slaggen retter jeg ryggen, som har rukket å stivne en smule, og skuer over fjorden. Det er ca. 4 km over til Ytterøya, og vi kan ane utskipingshavnen, fra restene av bryggen, landingsstedet, på vår side.

- Har du vært der og sett etter gruvene? Jeg ser på Solfrid som nikker. - Jo. De hadde vært der en gang, men området de trodde de lå i var avstengt. Det er helt klart på tide å gjøre et nytt forsøk. - Jeg blir med! Solfrid ser på meg og ler. - Det tror jeg på!