Grotteklosteret i Kyivs bittesmå munker

Hvordan har det gått med de bittesmå munkene i Grotteklosteret i Kyiv? 

Natt til 15. juni brøt det ut brann i grotteklosteret i Kyiv, etter at russiske missiler traff det i et omfattende droneangrep mot byen. 

Det å bombe er en uting i seg selv, men å bombe kulturarv finner jeg i tillegg svært opprørende. 

Meldingen om det russiske angrepet på Kyivs Petsjerska Lavras, eller det hellige grotteklosteret gjør mer vondt enn brannen i Notre Dame. Fordi det er gjort med viten og vilje, for å ødelegge. Jeg er ikke alene om å fortviles. Reaksjonene fra verden har ikke latt vente på seg, Zelensky sier det er en av russernes hittil verste forbrytelser mot kristen kultur. Frankrikes Macron uttaler at ingenting rettferdiggjør dette angrepet mot vår universelle arv.  Også vår egen riksantikvar Hanna Geiran er ute og uttrykker at det er både opprørende og trist at kulturarv blir et mål i konflikt og krig. Ursula von der Leyen, Europakommisjonens president, går enda lenger: Russland har nok en gang vist at de bare er interessert i vold og ødeleggelse. 

Hva vil de oppnå? Unntatt oppmerksomhet?

Grotteklosteret står på UNSCOs verdensarvliste. Det har det gjort siden 1990. I godt selskap det også, Hagia Sofia i Istanbul, Stonehenge, Urnes stavkirke, Bryggen i Bergen og Grand Canyon står også på listen. Sammen mange flere selvsagt. Det er et enormt anlegg som kan skilte med en tusen år lang historie. Nå omfatter det katedraler, kirker, klokketårn, museum, festningsmurer, et kloster og et teologisk seminar, over 100 bygninger spredd over ca 200 mål.Jeg har sett levende bilder av brannen, ødeleggelsene på kupler og tak. De sier det skal repareres igjen, og at det er bra de slipper å bygge det opp fra grunnen, men skadene er så omfattende at det vil ta to år. Minst. Krigen er ikke over ennå, da er det en mager trøst at sveitserne sier de kan bidra med gjenoppbygging. De drar neppe sporenstreks.

Men ingen sier noe om hvordan det har gått med de bittesmå munkene som ligger i sine grotter under bakken. 

Under det overjordiske komplekset av kirker og katedraler med det nå brannskadde taket med alle gullkuplene ligger de hellige grottene, som stammer fra 1050-tallet. Ordet petsjerk betyr grotte. Lavras beskriver dets høye rang blant klostre for østlig ortodokse munker. Grottene er komplisert system av trange underjordiske ganger. Det sies det er to meter under taket, men jeg husker det som at vi stort sett måtte bøye oss da vi besøkte det før både korona og krig satte en stopper for reiser østover. Det var ikke så smalt at vi måtte gå sidelengs, men det ga en slags ubåtfølelse å bevege seg rundt i det. Til stadighet kom munker en måtte passe seg for hastende, sikkert på vei til en messe i en annen ende av det 600 meter store systemet som ligger mellom fem og femten meter under bakken i Dnipro-åsene. Grottesystemet inneholder intet mindre enn seks underjordiske kirker. Det er delt inn i to, nærgrottene viet St. Antonius og fjerngrottene som den hellige Theodosius sjel svever over. 

Ifølge Nestorkrøniken var det den hellige Antonius, hjemvendt munk fra Esphigmenonklosteret på Athos, som i 1051 kom til Kyiv som misjonær. Han slo seg ned i en grotte med utsikt over elven Dnjepr i de nevnte åser. 

Klosteret ble siden grunnlagt, da antonittmunkene, som de ble kalt, nådde et anseelig antall, altså 12. Det ble etterhvert et viktig senter for utdanning, også innen kunst og medisin. I århundrer har dette klosteret vært et viktig pilegrimssenter, med sine grottegraver. Det er nettopp de hellige i disse gravene jeg lurer på hvordan har tålt dette missilangrepet. 

De bittesmå munkene. I sine kapper med korslagte små hender, lå de der på rekke og rad i veggene i dette utrolige grottesystemet. Mitt hårfine øyemål anslo de fleste å være omtrent en meter lange. I alle fall ikke mer. Forunderlig. 

Det er i det hele tatt en underlig gravskikk. Ikke bare er de små, de er også kisteløse. Særdeles uvanlig vil de med kristne øyne si. En tysk vitenskapsmann som arbeidet med klosterets historie kan fortelle at de døde ble lagt på et bord, og at åpne deler av den døde ble sydd med stoff, hva han nå kan mene med det, før de ble lagt i grotten og denne lukket med et ikon. Siden åpnet igjen da tre år var gått. Stor spenning var knyttet til kroppens eventuelle forfall. Fromme menn skal ikke forfalle om de hadde levd et rent liv. Men de kunne få en sjanse til om så hadde skjedd likevel. Ben og skalle ble da lagt til side, så fikk resten ligge to år til bak et nytt? ikon mens de andre ba for den døde. 

Den ærverdige Nestor, kronikøren, skal ha sett dette med egne øyne da han overvar åpningen av grotten til den like ærverdige Theodosius, hvis ånd svever over fjerngrottene:

…his relics lay, but the articulations do not fall to pieces, and his hair on his head stick together…

Det tok imidlertid ikke lange tiden før de bestemte at Gud hadde

…glorified His saints by miraculous undecayedness of the relics in the Pechersk monastery… 

De trengte derfor ikke gjøre dette mer, de er alle erklært uforgjengelige, av Gud. 

Men ikke noe av dette forklarer størrelsen. Hvorfor de er så bittesmå. Det sies at folk var kortere før og munkene i de små grottene døde nok for 6-7-8-900 år siden. Men likevel, all forskning tilbakeviser jo at de var vesentlig mye kortere i gamle dager. Har de tatt bort benene? Er de blitt delt opp og delt ut som relikvier? 

Lite tyder på det. Men jeg håper krigen snart er over. Zelensky benyttet også besøket i det skadde klosteret til å påvirke lederne for G7-landene under deres møte i Paris om å intensivere fredssamtalene. Like etter gjengjeldte Ukraina angrepet på grotteklosteret med å sende nesten 200 droner mot den russiske hovedstaden. Det gikk verst utover et oljeraffineri, men likevel. De har snart brukt opp sine 3+2 år med krig nå.

Hvordan har det gått med dem under angrepet da? De bittesmå uforgjengelige munkene? Sannsynligvis ligger de trygt i sine grotter dypt nede i jorden, like døde som før.