Forsoning

Av det nordlandske lys

Olje på lerret: © Irena Jovic, 2010 

Ufreden maler Lofotens steinvegger til grus for mitt øye, men jeg ser det ikke. Fra intethet og uendelighet står den evige ufreds store fred drønnende inn i det så godt som tomme rom som er min forstand. Søkende sine hellig alminnelig livsnødvendige erkjennelser sitter mannen hos havet for å kjenne det enestående.

Vi er nå her i våre dager. Så venter det oss en evighet til ikke å være til i. Den er alt; mennesket jevngodt med ingen ting,- et årsakssammenhengenes lune har vel satt det sammen, og brakt det hit. Godt. Men her er det nå da; steget inn i denne kirke i havkanten, der havet er orgel, og uten å gi ørenslyd til annet spiller koralene i buldrende brenning.

Evig er lenge og uendelig er langt. Slik faller fred. Noe har vi for oss i vår væren. Mest for hverandre er vi til. Talløse er våre verker. Umåtelige er våre talenter; ubegripelig vår forstand. Og forgjengelig er alt vårt.

Havet,- gut tel kar; spiller koralene i havdur, uoppholdelig. Og ingen småkar; kan for ingen ting komme til å kysse en kropp dens aller siste adjø bak, svøpe den i fred og ta den med seg; om årsakssammenhengene får en ny lune, og med kreftene fra bortenfor tidens morgen tar en vandrende avsted til uendelig evighet og evig intethet; kverne kroppens ben til mel; kaste dens kjød i kråkers, måsers og steinbits matfat, slukke dens sjels fattigslige lys, og skru individet av.

Kom indivdet bort da? Eller kom det hjem? Jeg vet ikke. Godt. Sånt kan ikke vites. Sånt må tros. Jeg vet ikke hva jeg tror; sliten og liten. Vi er ikke viktige. Vi er ingen ting. Og alt vi har. Godt det også.

Gi meg din fred.