En november med El Monte de las Ánimas

Mamma? Kan du lese gjennom dette? Sanna skyver PC’en over bordet til meg. Det er på spansk, innvender jeg. Ja sier hun. Jeg skal analysere denne fortellingen. Har du hørt om Gustavo Adolfo Bécquer?

Denne spanske forfatteren, født i Sevilla i 1836, og død i Madrid 1870, er ikke av dem som står i mine bokyller. Faktum er at jeg ikke hadde hørt om ham en gang før Sanna stilte meg dette spørsmålet.

- Hva slags fortelling er det? - Det er en gotisk spøkelseslegende, sier hun. Den heter El Monte de las Ánimas.

Åndenes fjell. Noe spansk kan jeg, men ikke nok til å kunne lese gjennom en hel tekst. Litt spennende er det dog. Jeg kan ikke huske jeg har vært med på å analysere en gotisk spøkelseslegende før.

La noche de difuntos me despertó, a no sé qué hora, el doble de las campanas; su tañido monótono y eterno me trajo a las mientes esta tradición que oí hace poco en Soria. Intenté dormir de nuevo; ¡imposible!

- Trenger du å få den oversatt til norsk? Jeg nikker takknemlig. Hun tryller teksten om til norsk, så jeg har et bedre utgangspunkt for å skjønne hva det dreier seg om, som hun uttrykker det.

Hvem er så denne Bécquer? Bortsett fra å være en spansk forfatter? Han er senromantiker kan Sanna fortelle.

Bécquers forfatterskap er relativt oversiktlig finner jeg ut ved et raskt søk på nettet. Han rakk ikke å skrive så mye, kun 25 fortellinger, og 96 små dikt, før han døde av tuberkulose i en alder av 34. El monte de las ánimas ble utgitt sammen med flere andre fra en samling som senere er blitt kalt Rimas y Leyendas, i avisen El Contemporaneo i 1861. Det omtales som et episk narrativ, siden en fortellerstemme bringer oss inn i handlingen.

Fortelleren forteller at han våkner opp allehelgensnatt. Søvnløsheten får ham til å minnes en spøkelsesfortelling han en gang hørte under et opphold i Soria, en liten by nordøst for Madrid, og det gjør umulig å sovne igjen. Han bestemmer seg for å stå opp, og skrive den ned.

Fortellingen starter midt i handlingen, in medias res som det heter på fint, uten noen form for kronologisk innledning:

Bind hundene; blås i hornene for å tilkalle jegerne, og la oss dra tilbake til byen. Natten faller på, det er Allehelgensdag, og vi er på Sjelenes fjell.

Den handler om kjæresteparet Alonso og Beatriz, begge av adelig slekt og i slekt, fetter og kusine. De befinner seg på ulvejakt. Alonso forteller legenden for Beatriz, som ikke er derfra, og dermed ikke kjenner den:

Det fjellet, som i dag kalles Sjelenes Fjell, tilhørte tempelridderne, hvis kloster du ser der, ved elvebredden. Tempelridderne var krigere og religiøse menn på samme tid. Etter at Soria ble erobret fra maurerne, brakte kongen dem fra fjerne land for å forsvare byen fra brosiden, og begikk dermed en stor urettferdighet mot sine adelsmenn i Castilla, som kunne ha forsvart den på egenhånd, akkurat som de hadde erobret den på egenhånd.

Legenden forteller videre at åndene til riddere og adelsmenn våkner til kamp allehelgensnatten, og da kan intet levende menneske oppholde seg der, og komme levende fra det etterpå. Beatriz reaksjon er skeptikerens:

- Bah! Prøver du å skremme meg?

- Allehelgensdag er jo på bursdagen din, mamma! Sanna finner denne koblingen mellom meg og fortellingen som en grunn til at jeg må involveres analysen. Jeg ser på henne, og ser en bønn i blikket: hjelp meg! Jeg skal levere den i begynnelsen av desember, så vi har litt tid.

Jah. Jeg sier aldri nei til slikt.

Men ikke visste jeg at dette var begynnelsen på et inngående kj(v)ennskap med denne ukjente, for lengst døde poeten med en hang til å skrive romantisk om mysterier, om det skjulte og fremmede i naturen; med en interesse for gamle epoker, særlig middelalderen og dens ruiner, steder som oppfattes som mystiske og hjemsøkte.

Jeg er ikke ukjent med romantikken. Den gjenfinnes i kunsthistorien også, men jeg husker den mest fra maleriene. Det er nok ikke nødvendig med studiepoeng i kunsthistorie for å fantasere frem bilder av disse hendelsene, men det hjelper. Etter hvert som november ruslet av sted, levde jeg med legenden, dag og natt. Den var med overalt.

- Kan jeg bruke denne som kilde, mamma?

Kilder ble i hovedsak min jobb å sjekke og finne. Hun må ta seg av spansken. Jeg har trålet google scholar, oria og ellers det som måtte finnes av kildesøk på mannen og legenden i alle søkemotorer jeg kunne komme på. De ble lest både forlengs og baklengs, på norsk, engelsk og også på spansk til slutt.

Under ulvejakten i dette besjelede fjellet mister Beatriz et blått bånd. Hun fnyser av legenden, og finner at hun vil teste Alonsos kjærlighet til henne gjennom å be ham hente det.

En ekte femme fatale. Romantikkens favorittkvinneskikkelse.

Alonso vegrer, for ham er legenden sann, og han frykter fjellet, men bestemmer seg for å gå etter å ha blitt utsatt for kusinens hån. Han kommer selvsagt ikke tilbake, de finner det blodige liket hans dagen etter.

Beatriz gjennomgår alle tenkelige sjelekvaler etter hvert som natten skrider frem, men sovner til slutt. Da hun våkner, finner hun det blå båndet dekket av blod på hodeputen sin.

Da tjenerne som skal overbringe nyheten om Alonsos død kommer inn til henne neste morgen finner de henne:

Ubevegelig, forvridd, klamrende til en sengestolpe av ibenholt med begge hender, vidåpne øye, hvite lepper og stive lemmer. Død. Død av redsel.

Veldig dramatisk, og veldig romantisk.

En jeger som ved et uhell måtte overnatte på sjelenes fjell allehelgensnatt, kunne dagen etter, før han døde! fortelle om det forferdelige han hadde sett. Da skjelettene til de gamle tempelridderne og adelsmennene fra Soria reiste seg av gravene al punto de la oración, - i det bønnen startet - med en forferdelig lyd, kunne han se riddere på hesteskjeletter jage:

una mujer hermosa, pàlida y desmelenada, que con los pies desnudos y sangrientos y arrojando gritos de horror.

Altså: en hylende, skrekkslagen, blek og vakker kvinne med blodige føtter som sprang rundt og rundt en grav.

Legger en til litt tåke og husker ruinene av kirken, er gotisk spøkelseslegende den perfekte oppsummering.

Om det er en moral i dette, tolket min datter det slik:

I El Monte de las Ánimas er det overnaturlige som en mystisk og uunngåelig kraft, der grensene mellom liv og død viskes ut. Gjennom legenden om fjellet og Beatriz’ skepsis viser forfatteren hvordan mangel på respekt for gamle legender og det overnaturlige kan føre til fatale konsekvenser. Skepsis straffes, og leseren blir minnet om at det finnes fenomener fornuften ikke kan forklare.

Desember kom som en befrier. Denne oppgaven har kostet meg mye blod, svette og tårer mamma! Om en ser metaforisk på dette med blodet, er jeg i grunnen enig. Det er godt det er et år til neste bursdag.