Ad mortem gegangen
Sommerdagen var vindfull og kald ute ved kysten. Det drev regn i kastene og sjøen var kvit i bølgetoppene, selv helt inne ved strendene. I brenningen var et mannslik blitt vasket opp på stranden av pålandsvind og sjø ved floa, og var blitt lagt igjen på tørt land ved fallende sjø. Liket var nakent og intakt. Det var liket av en voksen mann.
Hun hadde funnet det tidlig på formiddagen da hun gikk i sjøkanten her. Hun vandret på strendene her hver dag. Hun bodde i sin sorg avsondret i en heim her ved havet, og søkte forsoning med sitt univers og sin skjønnhets forgjengelighet ved å iaktta havets luner og vekslinger fra dag til dag. Enkelte kvelder og netter hadde hun herrebesøk og nøt kjødets lyst. Men ikke nå på en tid. Og ellers var hun mest tenksom og sorgfull, og søkte livets sannhet og farger i det blå og det grå av hav og land og himmel her ved denne kyst. Hun bakte brød og banket fisk til fiskemat og malte akvareller og sang salmer med sin dype alt i kirkekoret. Men hun trodde ikke på noen gud mer nå.
Hun hadde bøyd seg ned og rørt ved den døde kroppen. Liket var kaldt og stivt. Som den død som venter oss alle.
Politiet kom et par timer senere. De hadde forhørt henne og fått henne til å undertegne på hva hun meddelte dem. Det kom også en lege for å konstatere det åpenbare; at pasienten var ad mortem gegangen. De tok liket avsted før sjøen flødde opp igjen, og berget den døde fra å bli mat for kråker, måker og steinbit.
Hun satt i regnet på berget og så på mens øvrighetene arbeidet med dødsfallet. Da de kjørte ham vekk ble det igjen tomt på stranden, og sjøen flødde nokså straks deretter opp igjen. Hun gikk så hjem og satte kaffen over. Det brant snart en varm lengsel etter å bli løst fra sine ensomheter i henne. Hun kjente sorg i bringen og i kjakene; den tok henne i lårene og brystene og underlivet. Eros danset naken over rullesteinstrendene langs sundene i evigheten og langs strendene mot havet uten ende. Hun kledde seg naken. Hun var solbrun over det hele. Det har vært en fin sommer ved havet her. Hun har en hellig holme der hun danser alene med Eros og maler sine bilder når det er vindstille og lys. Nå står hun i sin nakne prakt midt i lyset fra det store vindu mot havet, og kjenner etter hvordan hun har det. Hun vet ikke. Hun er vel ennå deilig. Men ingen skal lenger få eie henne mer.
Slik faller kveld i det eviglyse døgn. Vinden løyer, regnet letner og solen kommer fram. Hun tar sommerkjole og solbriller på, og sykler innover land mellom åkre og lauvtrelunder og gjerder. Hun kjenner på sin makt. Hun lar det lange mørke håret med litt grått i blafre i den lette luft, og retter rygg og hever byste på sykkelen.
Hun har sin egen foretrukne barkrakk ved det store høye runde bord midt i lokalet på det sted der hun vanker slik. Der vet nok de fleste hvem hun er. Men de kjenner henne ikke. Hun kjenner selv bare dem hun vil, og lar også bare dem hun selv vil kjenne seg. Hun smiler og sier hei og ber om et glass portvin, ja takk. Nåh. Såh. Her var ikke mange i kveld. Men narrene var nok snart på vei. Det brukte å være noen av dem her dagstøtt. Hun fikk holde dem ut i kveld. Hun måtte utholde noen for å kunne treffe noen hun kanskje kunne holde ut.
Likfunnet var blitt kjent og ble snakket om. Hadde hun hørt om det? Om hun kanskje visste hvem det kunne være? Hun bodde vel kanskje der utover, gjorde hun kanskje ikke det? Hun svarte bare knapt at jo da; nei, slett ikke; jo, for så vidt, der omkring ja.
Men hun lot ellers bare kysten være lang og havet stort, og meddelte ellers ingenting. Og de lot det fare, og hun ba heller om et glass portvin til, ja takk.
Så kom det heller en spretten lyslugg som heller ville prate fotball. Han satte seg, og hun hørte litt på ham en stund. Men han fikk ikke fyr på henne med sine søte øyne og sitt tomme snakk, han heller nei.
Hun lyttet så en stund til på drøset rundt bordet, og sa ha og hei og ja og nei, der hun fant at slikt vel kunne høve en stund.
Det satt en litt fornemt utseende herre alene ved bardisken og så ut i været og drakk øl og tiet. Han så at hun så på ham, og nikket og smilte et forsiktig hei i et halvåpent og halvt bedrøvet blikk med kvasse øyne. Da han bestilte seg en pils til gikk hun bort til ham og satte seg og ba ham spandere et glass rødvin. Han svarte da at det gjorde han da gjerne og med stor glede, ja. Hun så at han så etter dypene i hennes blikk. - Jeg har nok altså en kone, sa han så ut av intet. Men hun bor ikke hjemme mer, nei. Hun bor borte nå, ja. - Nei vel, sa hun. - Jeg er alene i livet nå, sa hun. Vel altså, - jeg holder meg nok med førsteelsker om jeg vil. Og jeg har barn, men de bor ikke hjemme mer. Så jeg lever altså alene. Og ensomt. - Hm, sa han. Ja vel. For galt. Eller kanskje ikke? - Kanskje ikke bare, sa hun.
Så satt de der og tiet og holdt hverandre med selskap med sin tenksomme taushet en stund. Den bar visst bra, så da snakket de litt en stund om løst og fast om dagen og tiden og sommeren og de lyse netter her nord. - Jeg har et hus ved havet, sa hun så.- Jeg fant en død naken mann på stranden der i dag.
Han tiet igjen, og ventet på mer. Så gråt hun visst bare helt stille litt, og det var visst bare han som så det. Han gjorde intet ut av det.
- Jeg kan ikke snakke mer om det. Det var ingen jeg kjente, og jeg vet ikke hvem det er. Sa hun. Og bøyde seg frem og kysset ham lett på kinnet. - Mange takk, - for rødvinen. Sa hun. Så gikk hun; og syklet straks etter hjemover igjen.