LEOGANG in Salzburger land (21.01.2025): Sesongåpning betyr ikke ferdig forberedt, bare at nå er det på tide etter kalenderen å åpne, om man i det hele tatt skal få seg noe i vinter også. 

Jeg har hatt ski under skankan i to dager nå, og nå begynner det å gå seg til her. Å bli fortrolig med ski og underlag og denne sesongens utgave av seg selv, tar fort noen dager. Om det i et hele tatt finnes håp.

Det er ei dørstokkmil å tilbakelegge å komme seg ut. Det er litt av hvert å styre på med av utstyr og tilbehør. Det er ett og annet å ta rede på av eventualiteter og omstendigheter. Og det krever mot, kløkt og erfaring å komme seg til. Ånden er i prinsippet villig, men kjødet kan ha blitt skrøpeligere siden sist. Så ånden vet vel heller ikke helt.

Det blir så det får få ta den tid det krever. Stivbeint og veivete i stavbruken etter lang tids fomling med knapper og spenner for å få utstyret til å sitte, får det bære eller briste i vei ut i de fri kunster. Etterhvert som man kjenner igjen seg selv og sine evner og lyster og behag mot underlaget, går kan hende den skjeve gang seg noe til. Det er ikke farten det gjelder. Det er mestringen. Det kan være den er der ennå, om den blir utfordret. 

Såpass langt ut på dag kommet er løypa blitt ganske så oppkjørt; til store løse hauger og glatte harde flekker om hverandre. Det er av de forhold som ånden må akseptere og kjødet må beherske. En begynner vel å ha vært borti det der litt.

Den første dag går på et vis. Man kommer seg stadig tryggere i veg bortover i dalsidene og oppe på kollene, og gjør ikke vesentlig bort seg. Og finner både solskinn og litt vintervarme i snøen.

Oppglødd og matt gikk jeg, på flat mark igjen, av sted og tok meg en øl etterpå. Det ville jeg ha.